Borgerkrigen i Ukraina har skapt en kløft av mistillit mellom Russland og Vesten.
Etter at jernteppet forvitret og Berlinmuren falt for snart 25 år siden, er fiendebildet mellom Russland og Vesten gradvis blitt erstattet av samarbeid, gjensidig respekt og avhengighet, og først og fremst av fred og lav sikkerhetspolitisk spenning. Denne positive situasjonen er nå i fare.
I Norge og andre land vest i Europa er mange fortsatt avventende skeptisk til utviklingen i Ukraina. I noen av de tidligere Sovjetrepublikkene er det imidlertid en sterk frykt og tydelig fordømmelse av Vladimir Putins Russland. Litauens president Dalia Grybauskaité har sagt at på 1930-tallet var det nazismen som ikke ble stanset, mens det nå er Russlands aggressive sjåvinisme som får ture frem. I vest er det land som av økonomiske grunner ser seg tjent med så milde sanksjoner som mulig som reaksjon på Russlands fremferd i Ukraina.
Nedskytingen av MH17 kunne tragisk nok skapt et bedre klima for å løse konflikten i Ukraina, men ennå har det ikke kommet signaler fra Kreml om at Russland vil endre sin adferd. Tvert imot benekter Russland at de har en rolle og fastholder at situasjonen i Ukraina er «en intern konflikt». Selv om Kreml hevder det motsatte, er det utenkelig at de prorussiske separatistene kunne gjort væpnet opprør uten omfattende støtte fra Russland. Det er også godt dokumentert at mange av opprørerne er russiske borgere.
USA har offentliggjort satellittbilder som skal vise at det skytes raketter fra russisk territorium inn i Ukraina for å støtte separatistene. Russland benekter dette, men avviste også at det var russiske soldater på Krim-halvøya bare få dager før det som var del av Ukraina i mars ble annektert av Russland.
Retorikken og kampen om virkelighetsbeskrivelsen kan tyde på at Russland og Vesten allerede er i en slags kald krig. Det er et felles ansvar å sørge for at det ikke blir nye omdreininger på den negative spiralen.
Men det er ingen tvil om at det er Vladimir Putins Russland som akkurat nå har vanskeligst for å bli trodd.