Med underhåndssamtaler, skjulte forhandlinger vet ikke velgerne hvordan deres votum blir forvaltet.
Nylig kalte Adresseavisen det samrøret som skjer mellom partiene etter valget for å sikre seg posisjoner for et «sunnhetstegn» for demokratiet. Tvert om er dette et demokratisk sykdomstegn. Med underhåndssamtaler, skjulte forhandlinger vet ikke velgerne hvordan deres votum blir forvaltet. De som stemte fram «venstresiden» jublet over et flertall for Ap, SV og Rødt og de blå klapper i hendene for sitt ditto. Nå blir det et flertall for «vår» politikk tror man inntil avisene melder om hvilke sjakktrekk partilederne setter for å oppnå posisjoner for seg selv og i neste omgang partiet. Et eksempel på valgets ironi er kommunevalget i Odda i 2011. Etter valget gikk Høyre, Senterpartiet, Venstre og Rødt inn i en avtale som sikret en Høyre-ordfører. «Ja, i Odda kan du aldri være sikker», sier Ap-kandidaten i dag.
I fylkestingspolitikken er det vanligere med enighet mellom Ap og H enn med andre. «Erkefiendene» snakker dessuten markedsliberalistisk flytende sammen.
I Midt-Norge har vi eksempler på at du stemte «blindt» og at stemmen var «bortkastet», som det heter. I Verdal sikret H en Ap-ordfører. I Namsos ble «venstresiden» vraket av Ap i et samarbeid med H. Selv om de hadde flertall med SV. I Leksvik dannet H og SV front mot Ap og ga en H-ordfører. Her og ellers i landet må de som stemte MDG forvente seg flertallskonstellasjoner med ordførere som barn av regnbuen. I Oslo er det med de «røde»; i Moss og Hamar er det med Frp.
Det er et sykdomstegn når partienes selvstendige politiske linjer, flyter ut til utvannete og avblekete grupperinger med politikere uten profil, skillelinjer og konsistens. Partipolitikken er i praksis død i vårt land. Hva skal vi med et dusin partier i riks- og lokalstyrelser med små meningsdifferenser i antall barnehager, antall lærere, om privatisering o.l. Partier som sverger trofasthet til et samfunn som skaper større ulikheter og urettferdighet, der inntektsgapet mellom papir- og pengeflytterne og lønnsmottakere og pensjonister bare øker, hvor forsøpling av naturen går sin gang, og krig føres mot land som neppe har sagt et ondt ord om oss. Systemkritikken er på sotteseng.
De som stemmer rødt og får en blåmandag gir opp til tross for opprop om å gjøre sin «samfunnsplikt». De gidder ikke mer. Deres stemmer blir misbrukt i en manipulering av demokratiets innerste mening. Foraktelig kaller vi dem for «sofavelgere».
Mange har også en følelse av at det ikke hjelper å stemme. For uansett hvilket parti som får flertall, greier redaktører og lobbyister å få gjennom det de vil, mellom valgene. Redaktørene går i flokk, og skaper stemningsbølger gjennom sine raust statsfinansierte medier. De styrer det offentlige ordskiftet sammen med politiserende professorer som de ukritisk åpner sine spalter og minutter for, mens andre med «uinteressante» standpunkter nektes å ytre seg. Som kommunistene. Det er redaktørene og professorene som politikerne bøyer seg for, når de ikke underkaster seg de føydale lederne i EU eller USAs president.