«Det er en utilgivelig handling å ikke la den fødende mammaen få se sin egen baby» skriver Irina Haugane i dette debattinnlegget.

Nylig våknet en av mine beste venner opp på St. Olavs Hospital etter keisersnitt, men uten gutten sin.

Selv om han er velskapt.

Hun har båret gutten fram i ni måneder og får ikke se han.

Hun får ikke amme han.

Barnevernet har uten forvarsel bestemt seg for å ta barnet.

En sykepleier tar et bilde av den nyfødte og viser til mammaen, så hun skal få se sønnen sin. Kanskje hun ikke hadde lov til det engang, men følte det riktig å gjør det likevel.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»

Absurd eksperiment

Det hele føles som et absurd eksperiment, som minner meg om Harry Harlows «monkey love experiments» på 50- og 60-tallet.

Der nyfødte aper ble separert fra sine mammaer, og interaksjonen deres ble erstattet med surrogatmødre.

Det fikk fatale følger for apebabyene. Forskningen på apene ble erklært som uetisk.

Nå i 2016 eksperimenteres det med mennesker på omtrent samme måte. Babyer blir tatt fra mødrene sine. Hvilke «surrogatmødre» de får vet jeg ikke, men hva eller hvem er det som kan erstatte en mamma eller pappas mer eller mindre konstante nærhet til den nyfødte?

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Uheldig utvikling i barnevernet

Viktig hudkontakt

På sykehuset presiseres det hvor viktig det er den første tiden med hud-til-hud kontakt med babyen, blant annet for at den skal klare å holde rett temperatur.

Kontakten er også viktig for babyens oppfattelse av at den er trygg, og at den lukter at den er der den skal være.

Hvilke fatale konsekvenser en slik frarøving har for babyen, etter hvert barnet og det voksne mennesket, og de biologiske foreldrene er hjerteskjærende.

Det å ikke la den fødende mammaen få se sin egen baby – se om den lever og se om den er i beste velgående – er en utilgivelig handling.

Blir kvalm

Jeg er kvalm og jeg sitter i Oslo og gråter over at slike grusomme eksperimenter finner sted i min hjemby Trondheim.

Systemet vi lever under nå har allerede sabotert en tid som er uerstattelig både for den nyfødte og mammaen.

Hvilke argumenter de har for å ha gjort dette vet jeg ikke, men jeg vet de absolutt ikke holder.

I dag skjemmes jeg over å leve i et samfunn som tillater et slikt barnevern. Som igjen og igjen blir klaget på fra alle hold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt, men som får forbli, og med altfor stor makt utfører brudd på menneskerettigheter.

Hvor lenge skal vi tillate dette å pågå? Er det først om 20 år at vi skal se tilbake, og erklære det som skjer nå som uetisk og totalt uakseptabelt?

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast: