«I dag starter mang en fri gruppe simpelthen fordi de ikke får jobb. Den estetiske orienteringen er i flere av disse gruppene bevisstløs og nivået ofte lavt» skriver teatersjef Kristian Seltun i dette debattinnlegget.

Arbeiderpartiets Anette Ystgaard løper utenforskapets ærend og anklager Trøndelag Teater for å ekskludere trønderske scenekunstnere, fordi vi har avholdt en audition i Oslo. Det er sjelden vi avholder audition, enda sjeldnere at vi avholder audition i Oslo. Denne gangen anså vi dét som det mest hensiktsmessige.

Trøndelag Teater rekrutterer stadig vekk scenekunstnere fra byen og regionen. Senest til «Karlsson på taket» har vi ansatt tre unge skuespillere, hvorav to ganske ubeskrevne blad, som nå får muligheten til å prøve seg i et av Norges for tiden sterkeste ensembler.

LES OGSÅ (PLUSS): Mener Trøndelag Teater ekskluderer trønderske skuespillere

Et annet motiv

Jeg tror verken det er manglende oversikt over Trøndelag Teaters fortløpende rekruttering, eller irritasjonen over at én enkelt audition ble lagt til Oslo, som har motivert Ystgaard til å føre teaterdebatt.

«Vi i Arbeiderpartiet synes det er viktig at man er med på å skape muligheter i regionen».

Det vet Ystgaard, hvis hun tenker seg litt om, utmerket godt at Trøndelag Teater allerede gjør.

Dermed sitter jeg igjen med en følelse av å støte på et imperativ: Trøndelag Teater skal helst jobbe med regionale kunstnere. Dette er et politisk ønske som dukker opp fra tid til annen, og jeg er redd det vil dukke opp oftere fremover, i takt med en overordnet regionaliseringsdebatt.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett det ekle ordet «Testiklestad» på trykk»

På tide å si det

Scenekunstmiljøet i Trondheim og Trøndelag er ikke stort nok som rekrutteringsbase for det teatret som vi for tiden har ambisjoner om å skape. Vi rekrutterer mange fra Trøndelag, men altså ikke alle. Sånn er det. På Lerkendal også.

Scenekunstfeltet i regionen vokser, det er helt riktig.

Og det er på tide å si det som det er, selv om jeg vet det er fryktelig upopulært: Det utdannes altfor mange scenekunstnere, særlig skuespillere, ikke minst her i regionen. Det er derfor «feltet» vokser.

Tidligere har arbeidsgiversiden i bransjen, representert ved Norsk teater- og orkesterforening, hvor jeg har vært styremedlem siden 2004, vært av den oppfatning at jo flere som utdannes, desto bedre er det for arbeidsgiver, som får flere å velge og vrake i.

Bevisstløse frie grupper

Jeg delte aldri den oppfatningen, og holdningen er nå snudd. På 70-, 80- og 90-tallet startet man en fri gruppe fordi man hadde en kunstnerisk visjon som var annerledes og et viktig korreks til det som foregikk i institusjonene.

I dag starter mang en fri gruppe simpelthen fordi de ikke får jobb. Den estetiske orienteringen er i flere av disse gruppene bevisstløs og nivået ofte lavt.

Samtidig har institusjonsteatrene gjennomgått en kunstnerisk utvikling hvor mye av korrekset fra den frie scenekunsten er tatt til følge og utviklet videre.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Er det greit når mennesker med utviklingshemming må «særbehandles» for å kunne delta i aktiviteter?»

Politikernes ansvar

Det er ikke Trøndelag Teaters oppgave å være arbeidsmarkedsaktør for et voksende regionalt scenekunstmiljø.

Trøndelag Teaters oppgave er å gi publikum best mulig teater.

At feltet vokser med det som resultat at ikke alle slipper til, kan ikke vi stilles til ansvar for.

Det er imidlertid noe dere politikere kan tenke over, Ystgaard.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast:

«Vi rekrutterer mange fra Trøndelag, men altså ikke alle. Sånn er det. På Lerkendal også» skriver teatersjef Kristian Seltun.