Manusforfatter og regissør av musikalkomedien «Robin Hood–Rai Rai i Sherwoodskogen», Mads Bones, svarer på kritikken mot at de avviklet audition i Oslo.
Jeg fant ikke opp rekruttering, men står her når det smeller. Ingenting er som en frisk teaterdebatt, men for mange handler den om levebrødet. Det har jeg stor respekt for.
Som manusforfatter og regissør av musikalkomedien «Robin Hood–Rai Rai i Sherwoodskogen», har jeg med interesse fulgt debatten om rekrutteringsprosess rundt nevnte forestilling.
Den hadde sitt utspring i at Trøndelag Teater rekrutterte musikalartister på audition i Oslo. På bakgrunn av dette tok kulturkomitémedlem Anette Ystgaard til tastaturet.
I et leserinnlegg i Adresseavisen konkluderer hun: «Teatret ekskluderte scenekunstnere fra sitt eget område og de ble fratatt muligheten for en jobb der de bor».
LES OGSÅ (PLUSS): Mener Trøndelag Teater ekskluderer trønderske skuespillere
Ingen er fratatt noe
Først vil jeg si at vi ikke har fratatt noen noe som helst. Ekskludert i denne sammenheng, er utelukkende de som verken kan vise til relevant utdanning eller arbeidserfaring. Uansett hvor du bor, i en sokkel på Kvål eller hybel vis-à-vis Royal Albert Hall; med cv’n i boks var du velkommen.
Videre spør Ystgaard: «Det burde vel være mulig å ha audition både i Trondheim og Oslo».
Dette skal jeg svare på, men først: Hvorfor arrangere audition i utgangspunktet? Hva angår scenekunstnere, er min bekjentskapskrets stor, og jeg har god oversikt over dyktige musikalartister, også lokale.
Da vi skulle toppe laget med seks innleide kunstnere innenfor dette feltet, kunne jeg samlet en gjeng jeg visste hva sto for, noen jeg hadde sett og/eller delt scene med tidligere. Dette ville vært en helt normal måte å rekruttere på, men det ville også vært lettvint, og litt navlebeskuende.
LES OGSÅ DEBATTINLEGGET: «Det er på tide å si det som det er, selv om det er fryktelig upopulært: Det utdannes altfor mange skuespillere»
Nytt bekjentskap
Noen ville ansett det som kritikkverdig, da det er nettopp en slik rekrutterings-tankegang som kan oppleves ekskluderende for alle som står utenfor profesjonelle bekjentskapskretser.
Dernest, og viktigere, vi kunne potensielt gått glipp av den aller beste til oppgaven(e); et nytt bekjentskap. Tilveksten til bransjen er stor, og vår oversikt er nødvendigvis begrensa. Derfor audition.
Hvorfor hovedstaden?
Ystgaard lar seg sitere som følger, i et oppfølgende intervju i Adresseavisen: «Jeg tenker det er et bevisst valg fra teaterets side ikke å holde audition her (i Trondheim, min anmerkning)».
Det skal jeg gi henne helt rett i. Vi gikk ikke ubevisst til verks. Heldigvis for alle. Vi annonserte, og søkte etter musikalartister i hele Norden.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Teaterdebatt med syke mødre
Oslo for vår skyld
Hvor var sjansen størst for å kunne samle, og velge blant, flest? Slik vi anslo; Oslo. Ikke for kandidatenes skyld, men for vår.
Hvorfor ikke arrangere én i Trondheim også? Vel, å avholde audition er ressurskrevende, men det er uansett bare en sekundære grunn.
Hovedårsaken er at vi ønsket å se kandidatene samlet, som ei gruppe og som et lag. Funksjonen de skal fylle i forestillinga krever dette, noe jeg har førstehånds kunnskap om, ettersom det er jeg som skal lede leken.
Derfor hadde vi, utover de individuelle prøvene, et stort fokus på samspill og improvisasjonsøvelser, med flere silinger underveis. Etter i alt fire runder, sto vi til slutt igjen med seks kandidater, som fikk tilbud om jobb.
LES OGSÅ KRONIKKEN: «I et svært lite og mildt sagt oversiktlig miljø som Trøndelag, er det ganske lett å konstatere den kvalitetsbevisste teatersjefens fravær»
Mange trøndere
En parallell og uavhengig runde i Trondheim ville i dette tilfellet vært uhensiktsmessig. Norsk Skuespillerforbund arrangerer årlige åpne auditioner, hvor scenekunstnere kan vise seg fram for både film- og teaterbransje. Disse avholdes også i hovedstaden.
Hvorvidt man burde supplert med en lokal variant er ikke opp til meg å vurdere, men i lys av debatten som går, kunne det vært en idé.
Avslutningsvis kan jeg betrygge enhver som etterlyser trøndere i Sherwoodskogen; den er stappfull av arten. Man skulle tro det var Bymarka.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
