Jeg må tømme min datters sparekonto. Femten tusen kroner har det blitt i løpet av hennes fire første år. Det er penger hun har fått til dåpen, jul og bursdager fra besteforeldre, tanter og faddere. Besteforeldrene putter også penger på en sparegris, som hun fornøyd veier i hendene før hun konstaterer at hun har mange sparepenger. For meg som aleneforsørger har det vært trygt å vite at andre ønsker å bidra til min datter. Nå må jeg imidlertid bruke pengene til husleie, strøm og mat.

Det var en høy terskel for meg å søke Nav om sosial stønad. Jeg har da alltid vært hardtarbeidende, kjekk og grei. Men de siste par årene har det strammet seg til. Kun spredte vikariater har det blitt med supplerende bistand i form av dagpenger fra Nav. Så gikk vedtaket om dagpenger ut. Jeg måtte søke om sosial stønad, men søknaden ble avslått med den begrunnelse at min datter har femten tusen på konto. Sosial stønad skal være siste løsning, og da må hele familiens oppsparte midler brukes først, inklusive barns sparepenger.

Mer fra våre debattspalter: Sjåfør uten striper

Jeg brøt sammen i gråt. I to år med mager inntekt har jeg unngått å røre min datters konto. Det er jo ikke mine penger. Om det har knepet om har jeg heller brukt kredittkortet. Det har stort sett gått greit å leve for fem tusen i måneden. Det meste har gått til mat. Klær har vi arvet, og når man har sykkel slipper man å kjøpe bussbilletter. Vi har løpt rundt på lekeplasser og i marka, lånt bøker på biblioteket og kastet steiner helt gratis i fjorden. Vi har hatt det fint vi!

Nå må jeg ta alle sparepengene fra jenta jeg er så glad i. Da jeg fikk beskjeden gråt jeg hele veien ut av Navs lokaler, jeg gråt på sykkelen gjennom byen, jeg gråt i butikken da jeg handlet på veien hjem. Jeg pleier å være flinkere til å stoppe tårene, men denne gangen fikk jeg det ikke til.

Kommentar: Bryr ikke Gunnar Bovim seg om likestilling?

Jeg så på klokka. Det var snart på tide å hente i barnehagen. Jeg vurderte å ringe noen av de andre foreldrene for å høre om jenta mi kunne være med dem hjem en stund, men de vi kjenner best var på ferie. Jeg fikk stramme meg opp og hente henne selv. Jeg vasket ansiktet med kaldt vann og tenkte at jeg selvfølgelig vil greie å betale tilbake de pengene en dag. Jeg er god til å prioritere. Det som likevel føles som en uoverstigelig terskel er å ta noe som ikke er mitt. Det har jeg aldri gjort før.

Jeg gikk til barnehagen, og da jeg åpnet porten kom jenta mi løpende mot meg med utstrakte armer: «Hei mamma!» Jeg satte meg på huk slik at vi kunne møtes i en varm klem. Så kikket hun på meg og spurte: «Mamma, hvorfor ser du annerledes ut i dag?»

Les også: Til dere som slengte ut: «Herregud, å sånt bruke dæm NAV-pængan sine på»