«Jeg måtte mase, gråte, kjefte, trygle, kreve» skriver Stine B. i dette debattinnlegget.

Jeg møtte Systemet da hun var ett år og begynte i barnehage. Jeg mottok skuldertrekk og bagatellisering, da jeg påpekte at hun trakk seg unna andre barn, og at hun rett og slett virket redd dem. Jeg følte meg stemplet som overbeskyttende og hysterisk mor, da jeg vurderte at en barnehagedag på fem-seks timer var tålegrensen hennes.

Jeg måtte mase, spørre, både tre og fire ganger før hun ble henvist til helsetjenesten i kommunen. For at pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) skulle komme inn, observere, danne seg inntrykk og tilråde spesialpedagogiske ressurser.

Jeg måtte mase, gråte, kjefte, trygle, kreve. Jeg måtte forholde meg til nære, som ikke så problemet, men syntes å mene at jeg selv hadde skapt det.

Jeg måte forsikre meg om at jeg ikke gjorde ungen min til et «kasus» for moro skyld.

Jeg måtte høre på alle de fremtidsmulighetene jeg kanskje frarøvet henne dersom hun ble utredet og fikk en diagnose. Jeg måtte forholde meg til folk som antydet at jeg gjorde ungen min dyp urett, når det jeg egentlig ønsket var å hjelpe henne med alle midler jeg visste om.

Les også: Jeg er kommunens eldreomsorg. Alt du hører er sant. Hver kveld hører jeg gråt i korridorene

Mistet taleevnen

Alt mens jeg så at ungen min mistet evnen til å snakke mens hun var i barnehagen. At barnesangen hennes, som tidligere hadde fylt huset med høye toner, forsvant. Alt mens jeg så at hun forsvant litt etter litt fra sine jevnaldrende. Til stede, men likevel et annet sted.

Jeg måtte forholde meg til lange ventelister. Til brutte tidsfrister. Til vissheten om at hun, ungen min, det viktigste i verden, ville havne lenger bak i systemet dersom jeg ikke ga alt jeg hadde for å sikre at hun ikke ble glemt.

Jeg måtte forholde meg til triksing av ventelister, at de tok oss inn til en samtale, men satte oss på en intern og uoffisiell venteliste på tre måneder etter en enslig samtale.

Jeg måtte være koordinator. Jeg koordinerte på det meste ni ulike hjelpere fordelt på ulike etater og kontor. Det finnes egne stillinger for slike. Det fikk jeg aldri vite noe om.

Jeg måtte purre på telefoner, på manglende brev, jeg lærte meg at overholdte avtaler tilhører unntakene. Jeg måtte tåle å bli mistrodd. Jeg måtte tåle å bli mistenkt som selve problemet. Jeg måtte tåle lukkede møter fra hjelpere jeg skulle kunne stole på.

Har du fått med deg debatten om kunsthallen: Timene gikk. Hører ikke en skit. MÅ det være sånn? Er klar formidling uvesentlig?

Kjempe og krangle

Jeg måtte kjempe og krangle for at rettigheter hun etter hvert fikk, skulle oppfylles

Jeg måtte tåle å bli presset til søvnløshet. Jeg måtte tåle å bli presset til jeg spydde av utmattelse. Jeg måtte tåle følelsen av å bli motarbeidet så heftig at det tidvis snørte igjen halsen på meg, og jeg måtte tåle å bli mistenkt som en del av, om ikke selve problemet.

Jeg måtte tåle å høre at ungen min trolig ville blomstre dersom hun bare fikk masse kjærlighet. Jeg måtte tåle å bruke all ledig tid og energi på å få noen til å virkelig se ungen min, se strevet hennes, se angsten hennes, se vanskene hennes. Se henne nok til at det ble klart at hun trengte et tilbud og hjelp utover det ordinære

Et tilbud, veiledning, hjelp til ungen som av og til synger igjen. Til ungen som med litt diskret veiledning, det være seg i barnehagen i tidligere år, eller på skolen nå, er kompetent nok til å bli ansett som en real lekevenn av sine jevnaldrende. Til ungen som gjør unna leksene med stor konsentrasjon og iver. Til ungen omsider, bit for bit, har blitt trygg, også andre steder enn hjemme.

Les også debattinnlegget: Jeg brukte åtte liter spylervæske mellom Melhus og Storlien, og alle dråper gikk med på norsk side

Jeg er moren

Jeg er moren som gråt av lettelse da nevropsykologen sa «soleklar autismespekterforstyrrelse».

Ikke fordi jeg har et brennende ønske om at ungen min skal være annerledes. Men fordi jeg endelig møtte en hjelper som SÅ at hun faktisk er det.

Jeg er moren som gråt av lettelse fordi jeg endelig ble fritatt for all skyld.

Jeg er moren som gråt at lettelse fordi jeg vet at veien gjennom hjelpejungelen og inn til hjelperne er enklere med en diagnose i hånda.

Jeg er moren til et enestående vesen med en variant av den store sekken autisme.

Så kjære dere som kommer til å møte barn med ymse utfordringer på deres vei: Tro på foreldrene!

Hør våre kommentatorer snakke om USA-valget, Trump og kritikken mot den etablerte eliten som griper om seg

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.