Hva er det som gjør at presumptivt oppegående mennesker går rundt og innbiller seg et slags eierskap til andre mennesker?

Foreldre har til alle tider påberopt seg retten til å eie sine barn, sjøl om det gjennom alle disse tidene har vært forsøkt dekket av å «ville sine barn vel». Som regel er drivkraften frykten for seg sjøl, sin egen anseelse. Skam- og æreskodeksen.

Det er ikke så mange årene siden det var vanlig også her til lands at foreldre bestemte både yrkesvalg og livspartner til barna sine. I enkelte kulturer skjer det fremdeles, også her i Norge, gjerne i kulturer som vi har lett for å anse som litt mindre progressive og liberale enn vår framifrå vestlige.

Men hvor mye bedre er norske, vestlige, liberale foreldre?

Det er ikke lenger akseptert å ha en innstilling type «din vilje er i min bukselomme» til barna sine. Offisielt. Men hva er det som skjer, litt mer tilslørt?

Her følger to eksempel som viser at folk fremdeles svever rundt i den villfarelsen at de eier sine barn:

Les også debattinnlegget: P-avgift vil koste meg som frivillig håndballtrener nær 10 000 kr. i sesongen

Presses til konfirmasjon

Over 60 år etter den første borgerlige (nå humanistiske) konfirmasjonen, har mange ungdommer ikke noe reelt valg når det gjelder konfirmasjon. De blir regelrett presset til å konfirmeres i kirka, av foreldre og kanskje enda mer besteforeldre – som rett og slett sier at de ikke aksepterer noe annet. Enten kommer de ikke til markeringen, eller de vil ikke gi gave til ungdommen, dersom de ikke får sin vilje.

For femtenåringens ønsker og valg for sin egen del, er åpenbart ikke det som er viktig i denne sammenhengen. (Og det som kanskje er aller merkeligst, er at som regel er ikke foreldrene spesielt religiøse, engang.)

Nylig opplevde jeg at nittenåringen spurte om en venn kunne få være hos oss i jula om nødvendig. Denne vennen hadde fortalt foreldrene sine at han/hun regner seg som bifil. Dette skapte sånn styr i heimen at hen regner med at jula blir ulevelig.

Vi snakker ikke engang om et barn. Det er en juridisk voksen person. Likevel insisterer foreldrene på at de skal bestemme at ungdommen ikke skal få lov til å være bifil!?

Les også debattinnlegget: En bussjåfør er ikke en hvilken som helst idiot som bare kan erstattes av en svart boks

Er du opptatt av familieliv? Da bør du lese om pappaen som opplever fotballen som et stort pyramidespill, der barneidretten er et endeløst mas etter mer dugnad

Ingen støtte i heimen

Så istedenfor å være den støtten, som selvfølgelig burde være å finne i nettopp heimen, der folk (forhåpentligvis) er glad i deg for den du er, istedenfor å være stolt over at ungdommen er ærlig og modig nok til å være den hen faktisk er, sjøl om hen risikerer reaksjoner, og istedenfor å være glad for at hen har det forholdet til foreldrene at hen våger betro seg til dem, avviser de ham/henne.

Hva er dette, annet enn det motsatte av aksept og kjærlighet?

Antagelig er det frykt for hva andre kommer til å synes og si.

For andre menneskers oppfatning av seg, er åpenbart viktigere enn å kunne være seg sjøl og den man faktisk er.

Også viktigere enn kjærligheten til eget barn?

Foreldre skal veilede sine barn. I beste fall er det bare mange som har misforstått begrepet. Men jeg tror ikke det er det som er problemet.

Hør våre kommentatorer snakke om faren for regjeringskrise, sjakk som action-TV, julenostalgi på TV og kulturkrangel.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.