Debatt:

Ikke visste jeg at kommunen mente en spesialskole egnet seg best for «slike som meg»

«I dagens samfunn er det godtatt å ta fra barn med funksjonsnedsettelser muligheten til utdanning fordi det blir begrunnet i omsorg», skriver Marianne Knudsen i dette debattinnlegget.

Skolekamp: «Nå er det min tur til å kjempe», skriver Marianne Knudsen. Foto: Vegard Eggen

Saken oppdateres.

«Hva er frihet?» spurte læreren min meg i fjerde klasse. Jeg rakk stolt opp hånden og sa at frihet var noe alle hadde så lenge de var et menneske.

Mine foreldre sa til meg som barn at verden lå foran mine føtter og at jeg kunne klare alt. Øynene mine glødet og jeg trodde hvert et ord de sa, jeg trodde at selv om jeg satt i rullestol var jeg uovervinnelig, dette trodde jeg på uten å vite hvilken kamp mine foreldre hadde kjempet.

Ikke visste jeg at kommunen jeg bodde i hadde sagt til mine foreldre at de måtte sette meg på spesialskole. Ikke visste jeg at kommunen mente at en spesialskole egnet seg best for «slike som meg». Ikke visste jeg hvor mye mamma og pappa hadde ofret for at jeg skulle få friheten som for mange er en selvfølge.

I dag er jeg 17 år, går vanlig skolegang, gjør det godt på skolen og er aktiv med mange forskjellige verv i organisasjoner. Jeg har en lysende fremtid, fordi at noen syntes at min frihet var verd å kjempe for.

Les også debattinnlegget: Det er en underlig følelse å lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre


Min kamp

Nå er det min tur til å kjempe. I dag har 18 prosent av vår befolkning en funksjonsnedsettelse. Flere hundretusener av disse er og vil alltid være barn. Barn med drømmer og barn med ambisjoner slik som jeg. Barn som får deres muligheter revet vekk av et samfunn som mener de ikke er bra nok, fordi de ikke er en del av normen.

I dag er det 8 av 10 funksjonshemmede barn som ikke får relevant undervisning. I dag møter funksjonshemmede barn en stengt dør på 80 prosent av Norges skoler. Fortell meg; å plassere mennesker sammen på bakgrunn av fysiologi, er det greit? Dersom det var mennesker med briller som måtte gå i samme klasse, hadde det vært greit? Eller er det slik at det er først når man har et assistansebehov at man plutselig vil fungere godt sammen pga. funksjonsnivå, eller er det da økonomien som styrer?

Ja, selvsagt er det billigere å ha meg i en spesialskole, selvsagt er det billigere å ikke gi meg eller slike barn frihet. Men jeg tror på at disse barna eksisterer for mer enn at andre skal ha god samvittighet. Hva med å få leve sammen med andre og ha de samme muligheten?

Les også debattinnlegget: Det er ikke rart at unge søker til porno

 

Har besøkt spesialskole

Misforstå meg rett, jeg har forståelse for at spesialskoler kan være et nødvendig tiltak i mange tilfeller, men dette er barn med bein og armer som ikke fungerer, det er ikke noe galt med hodet deres.

Dette er barn som i dagens samfunn mister muligheten til å forme sin egen fremtid fordi de har en funksjonsnedsettelse.

Jeg har vært på besøk på en spesialskole der jeg bor og der er det barn som sitter og sover i timen, det er ungdommer som lærer hvor Norge ligger på kartet i tiende klasse og det er ungdommer som har kosestund i stedet for matematikk og engelsk.

Les også: Funksjonshemmede Steffen fikk motorstopp i tunnel - 14 biler kjørte forbi uten å tilby hjelp


Ønsker å lære og bidra

Rapport fra Nova viser at 63 prosent av funksjonshemmede ikke fullfører videregående. Dette er barn som ønsker å lære, ønsker å bidra, men i dag så er det mange funksjonshemmede elever som ikke blir sett, hørt eller verdsatt. En undersøkelse gjort blant elever med fysiske funksjonshemninger, viser at over 50 prosent av elevene ikke får den undervisningen de har krav på! Over 50 prosent av disse barna får ødelagt sin fremtid.

I dagens samfunn er det godtatt å ta fra barn med funksjonsnedsettelser muligheten til utdanning fordi det blir begrunnet i omsorg! Vi lever i 2017, hvis det hadde vært kvinner som hadde blitt fratatt sin mulighet til utdanning ville det vært avisoverskrifter over alt, men når det gjelder understimulering av funksjonshemmede barn ser jeg ikke en eneste en.

Les også: Strålende bil, men ingen skal finne seg i slikt byråkratisk tøv


Tror på fremtiden

Som 17-åring møter jeg mennesker som forteller meg at jeg ikke kan, arbeidsgivere som rister på hodet til mine venner i rullestol og saksbehandlere som forteller meg at de ikke vil satse på at jeg kommer til å jobbe, fordi de ikke tror de kan tjene noe på at jeg bidrar i samfunnet

Er det dette vi kaller frihet?

Jeg er sliten av å kjempe, men vil aldri gi opp, fordi uansett hvor funksjonshemmet dette barnet er så er hovedansvaret til kroppen å transportere blod til hjernen. Uansett hvor funksjonshemmet dette barnet er, kan det lære. Dette barnet kan bidra, dette barnet kan stråle.

Jeg tror på frihet. Jeg tror på 18 prosent av befolkningen. Og sist, men ikke minst: Jeg tror på fremtiden til disse barna.


Hør våre kommentatorer og gjestene Jostein Grande og Ivar Vigdenes i denne ukas podkast som er en spesialutgave i forbindelse med Senterpartiets landsmøte i Trondheim.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 

Gikk du glipp av disse?