Den siste tidens avsløringer av millionavtaler, dobbeltroller og maktkonsentrasjon i Trondheims største parti, kan få noen hver til å bli desillusjonert. Men hva snakker vi om? Lobbyvirksomhet, korrupsjon eller bare dårlig etisk retningssans? Det er på tide med en oppklaring.

For det første: De tre tingene er ikke det samme. Lobbyvirksomhet er fullt lovlig og mer vanlig enn det høres ut som. Korrupsjon eller påvirkningshandel er straffbart. Etisk retningssans er noe vi først spør etter når den synes å være borte. Jeg skal forsøke å se nærmere på de tre ulike fenomenene.

Lobbyvirksomhet: Selve ordet lobby har vi etter inngangshallen i det britiske parlamentet.

I dag bruker vi ordet når enkeltpersoner eller grupper forsøker å påvirke offentlige myndighetspersoner. I praksis omfatter dette alt fra profesjonelle informasjonsrådgivere til engasjerte foreldre.

Da jeg var folkevalgt ble jeg ofte kontaktet av folk som ønsket å argumentere for sitt syn i en sak. Det kunne være utbyggere som ønsket å bygge større, eller naboer som ville at det skulle bygges mindre. Andre ganger kunne det være pårørende som ønsket tiltak for demente, eller ungdommer som håpet å beholde fritidsklubben sin. Også representanter for fagforeninger og idrettens organisasjoner var hyppige gjester.

Lobbyisme er både legitimt og nødvendig for at politikere skal få tilstrekkelig informasjon til å treffe veloverveide beslutninger.

Problemet oppstår først når noen forsøker å påvirke beslutningstagere direkte eller indirekte gjennom å gi særlige fordeler for å oppnå et bestemt resultat.

Påvirkningshandel: Ordet påvirkningshandel er en norsk oversettelse av Europakonvensjonen art 12, «trading in influence» og er ikke like godt innarbeidet i norsk språk som begrepet korrupsjon. Korrupsjon og påvirkningshandel omhandler noe av det samme, men er regulert i ulike bestemmelser, hhv. straffeloven §§ 387 og 389.

Bestemmelsen om påvirkningshandel gjelder tilfeller der en person gir eller tilbyr et mellomledd en utilbørlig fordel som belønning for å påvirke en beslutningstager, uten at beslutningstageren oppnår noen fordel. Både den som tilbyr en utilbørlig fordel og den som aksepterer et slikt tilbud kan straffeforfølges.

Et sentralt punkt i vurderingen av om det er begått et lovbrudd, er hvor åpen mellomleddet har vært om sine aktiviteter, relasjoner og intensjoner. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år.

Det er ikke nødvendig for straffbarheten at forsøket på påvirkning har vært vellykket eller nødvendig, men fordelen må være utilbørlig. Det er derfor vesentlig at det må vurderes om fordelen vedkommende mellommann fikk var «utilbørlig».

Situasjonene omhandlet i straffeloven skiller seg fra situasjoner der en person gjennom sitt alminnelige lønnede arbeid forsøker å påvirke beslutningstagere.

Da den nye straffeloven ble innført uttalte Transparency International: «Det er ikke ønskelig eller mulig å stanse lobbyvirksomhet, men desto viktigere å trekke et skille mellom legitim lobbyvirksomhet og korrupsjon.» Etisk retningssans. Jeg vet ikke om det er begått noe straffbart i den aktuelle saken. Likevel reagerer nok mange på den avtalen vi har fått presentert; den type avtaler som ordføreren har omtalt som «noe svineri». Men ordførerens tro på at et nytt regelverk skal rydde opp i problemene som er oppstått i eget parti, er et skudd langt over mål. Regler har vi. Det gjelder bare å følge dem.

Merethe Ranum,

jurist