«Jeg var en del av statistikken «ufrivillig barnløs». I jobben som lege, og privat, har jeg møtt utallige par i samme situasjon» skriver Kjersti Foros Ulriksen i dette debattinnlegget.

I en verden der 70 – talls generasjonen kjempet for selvbestemt abort og drev sine døtre til utdannelse og jobb før familieforøkelse, var det ingen som tenkte på at det mest grunnleggende og instinktive et menneske kan gjøre, å bli foreldre, kunne bli for sent.

Debatten rundt prøverør og eggdonasjon har i altfor lang tid blitt dominert av dem som ikke er direkte berørt av den. Hvor det med lange pekefingre fra en altfor høy hest uten medisinsk bakgrunn, egne erfaringer eller fakta utbroderes om livet til «donorbarna» legges til et «jeg skjønner fortvilelsen» til foreldrene før de avslutter med «det er ingen menneskerett å få barn».

Jeg var en del av statistikken «ufrivillig barnløs». I jobben som lege, og privat, har jeg møtt utallige par i samme situasjon. Men det koster å åpne dørene til sitt eget soverom og snakke om det barnet man ikke greier å lage selv.

Les også kommentaren: Vår tids salg av kvinnekroppen

Når skal man få barn da?

At barn ikke kan bestilles, er det kun ufrivillig barnløse som faktisk forstår rekkevidden av. Men hvis man ikke skal få barn fordi man ønsker å bli foreldre, når skal man få barn da? Barn kan være planlagt eller et resultat av to som traff hverandre tilfeldig. Sannsynligheten for at sistnevnte kjenner sitt genetiske opphav kan fort bli liten. Men barnet er jo like helt. Begrepet «menneskerett» blir ofte brukt.

Hvis man i Norge ikke skal få medisinsk hjelp før det er en «menneskerett» hva da med behandling for kols, ubehagelig rødming og overvektskirurgi? Er det en «menneskerett»?

Mange medisinske problemstillinger i dag er selvforskyldte. Ufrivillig barnløshet er ikke en av dem. Som fagperson og medmenneske kunne det ikke falle meg inn å ikke gi hjelpen som trengs. Selvforskyldt eller ei. Til tross for at barna hos enkelte ikke kommer så lett, så gjør foreldrefølelsen det. Å oppdage at man er ufruktbar, kan oppleves som en eksistensiell krise like stor som å få kreft eller hiv.

Les også debattinnlegget: Det er en underlig følelse å lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre

Mamma med stor M

En ting mange ikke forstår er: Selv om du ikke kan se barna mine, betyr det ikke at de ikke er virkelig for meg. Det som står mellom meg og det å treffe mine barn er en lege med den kunnskapen. Så når blir man mamma? Jeg har møtt damer som skal ta sin femte abort og aldri har kjent en morsfølelse. Og jeg har møtt dem som aldri har holdt i en positiv graviditetstest, men er mamma med stor M.

Vi trakk vinnerloddet og ble gravid med eget egg. Men jeg aksepterer ikke at de som befinner seg i et av de mørkeste stundene i sitt liv, må luske av gårde i nattens mulm og mørke, i stillhet, med sorgen og skammen som en hundrekilos pekefinger over ryggen, til utlandet for å utføre et inngrep de aldri kan snakke høyt om. Kriminalisert av den norske stat. Slik man før gikk til kloke koner for en abort.

Da er det bedre å gi en forsvarlig og verdig praksis for både donor, mamma og barnet. For den vil fortsette, selv om man lukker øynene. En praksis som ikke bare hjelper par å bli foreldre, men som tjener penger på menneskers bunnløse fortvilelse. Og vi er mange. Og ja vi er mamma. Med stor M. Ikke «omsorgsperson».

Hør våre kommentatorer snakke om jålespråk, stygge bygder og litt politikk.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«At barn ikke kan bestilles, er det kun ufrivillig barnløse som faktisk forstår rekkevidden av» skriver Kjersti Foros Ulriksen.