Det verste er at de gangene jeg klarer å sette grenser, så kjenner jeg meg som annerledesmora fra Snerpeland. Det er så mye mer behagelig å gi etter med et lett oppgitt: «ja da bare kjøp deg den brusen», skriver Trine Sofie Bergh i dette debattinnlegget.

Dette er ikke et innlegg i debatten om hvilket kosthold som er best. Det er for oss noviser en jungel det er lett å gå seg vill i. Den diskusjonen overlater jeg til de som har svart belte i fett, karbohydrater og proteiner. Jeg kan knapt skryte på meg et amatørhvitt.

Men jeg har svart belte i å være mamma på godt og vondt til to gutter på 7 og 11 år, og merker meg med deres økende alder en stadig større etterspørsel etter godis. Det både opprører og skremmer meg. Overhysterisk mor?

Les også: Som vekter i tolv år har jeg fått et ubehagelig innsyn i hva unge spiser i langfriminuttet

Skremmende bilder

En scene som av og til dukker opp i hodet mitt, utspilte seg for noen år siden. En ungdomsskoleelev kom gående fra nærbutikken i beste lunsjtid. Og det var verken rugbrød eller nøtter han holdt i hendene. Det var en 2-liters isboks som han grov store biter av. I jakkelommen kunne jeg skimte en uåpnet colaflaske. Hva var det som gjorde at denne ungdommen tok et så feil valg?

En tv-serie for en tid tilbake tok mål av seg å skulle rangere og kåre verdens beste kosthold. En av verstingene i klassen var Mexico hvor tannlegekontorene ikke klarte å ta unna for alle barna som kom med råtne tannstubber etter for mye brusdrikking. Rett og slett skremmende bilder som ga meg emosjonell gjenklang langt inni hjerterota.

Les også Gunnar Okstads kommentar: Spis snop til du sprekker

Storindustri

Sukker er storindustri. I 2013 ble markedsføring av usunne matvarer mot barn forbudt. Matvarebransjen satte seg selvsagt på bakbeina. Kompromisset ble en aldersgrense på 16 år, selv om regjeringen ønsket lavere aldersgrense.

Denne industrien gir mange arbeidsplasser, og det gjør dette uhyre komplisert. Ungene våre bombarderes med sukker gjennom en helt vanlig uke. Resultatet er massivt.

Jeg som voksen svikter ofte i min egen selvregulering og gir etter for avhengigheten da fristelsene er så til de grader til stede rundt oss hele tiden. Da er det lett å forstå at barn og unge som lever etter lystprinsippet, fort havner i sukkerfella. Jeg finner det virkelig provoserende at en industri er med på å skape et unødvendig sukkerbehov hos meg selv og mine barn som i neste omgang gjør at jeg må bruke masse energi på å si NEI!

Opptatt av debatt? Les også: Å krysse Kockhaugvegen er farlig for myke trafikanter

Annerledesmora fra Snerpeland

Og det verste er at de gangene jeg klarer å avvise resignasjonen og sette grenser, så kommer skamfølelsen snikende og jeg kjenner meg som annerledesmora fra Snerpeland. Det er så mye mer behagelig i øyeblikket og gi etter med et lett oppgitt: «ja da bare kjøp deg den brusen». Men, vil alle disse JA-ene fra oss foreldre gjøre noe med de valg barna senere tar?

Jeg synes ikke det er dobbeltmoral å ha et idealistisk ønske om å lære barna å ta gode valg til tross for egne feilskjær. Vi må ha noe å strekke oss mot og det innebærer å si NEI, selv om man blir upopulær.

Mer debatt: Uansvarlig å la barnetogene samles i byene 17. mai

Vi er i den samme båten

Jeg ønsker overhodet ikke å nøre oppunder en generasjon perfekt som skal spise riktig og sunt til enhver tid og som må ta en nevrotisk runde på tredemølla etter en sjokoladebit. Men industrien gjør det ikke lett for oss å skape gode vaner som er uanstrengte og helsebringende. Er det kynismen i pengemakta som rår når de utnytter vår manglende karakterstyrke i søken etter lystfølelsen? Er denne industrien i det hele tatt bærekraftig?

Vi er i den samme velkjente båten alle mann. Anerkjenn det først som sist. I min ideelle og utopiske verden hadde vi sluppet å måtte si så mye nei, for tilbudene innbød til et klart JA. Men med dagens sukkeroverflod så trenger jeg hjelp til anerkjennelse av mitt nei i ulike sammenhenger. Er det en større allmenn forståelse for et «NEI», så er kanskje sjansen for å møte barna våre bak neste sving med isskjeen i hånda litt mindre.

Hør våre kommentatorer snakke om Ap-krisen, tigging og media som nyttige idioter.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Innleggsforfatteren: Trine Sofie Bergh er mamma til to gutter på 7 og 11 år.