Debatt

En søndag ble far rett og slett lagt før klokka 15.00

Uverdig: «Det står ingenting i min instruks om at jeg er pålagt å hjelpe pasienter med mobilladere», var svaret fra pleieren da sønnen ikke fikk kontakt med farens mobil på sykehjemmet, skriver innsenderen. Foto: May Frank, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Dette er et åpent brev og en utfordring til Trondheims ordfører fra Arbeiderpartiet, Rita Ottervik. Jeg vil utfordre deg til å bli med meg på et uanmeldt besøk til et av byens sykehjem (her anonymisert), slik at du ved selvsyn kan se hvordan beboerne ved dette sykehjemmet har det i sin hverdag. Etterpå vil jeg gjerne spandere en lunsj på deg.

Min far på 90 år er en av beboerne på sykehjemmet. Han heter Willy Mattson og er født i 1927. Han har hele sitt liv vært i arbeid. Han begynte som guttunge å jobbe som bud etter skoletid, og har i voksen alder arbeidet som snekker. Han har bidratt til fellesskapet.

LES OGSÅ: Mest til lillebror



I dag er han pleietrengende; men har heldigvis «vett og forstand i behold», og han er i stand til å føle gleder og sorger akkurat som alle oss andre.

Min far bodde først på «avdeling xxx». Der hadde han det bra og trivdes godt fordi det var en avdeling for ikke-demente. Min far er en humørspreder, og han likte veldig godt å underholde de andre med munnspillet sitt. Noe som han med et glimt i øyet hevdet at spesielt damene likte. Etter en stund ble han uten noe som helst forvarsel, regelrett tvangsflyttet fra denne avdelingen til en avdeling der det er kun demente beboere. Der han har ingen å snakke med. En avdeling der han ikke har så mye som én av beboerne å snakke med, rett og slett fordi alle på avdelingen mangler språk og evne til å uttrykke seg.

Denne flyttingen skjedde uten at vi fikk noe varsel. Da jeg kom for å besøke ham, så var rett og slett navneskiltet på døra fjernet. Jeg fant ham fullstendig oppløst i tårer.



Etter en stund på den nye avdelingen, så foreslo jeg under et besøk at han skulle ta med seg munnspillet sitt og så skulle vi trille over til «avdeling xxx» slik at han kunne underholde dem som bodde der.

 LES OGSÅ: Dette betyr 2019-budsjettet for deg

Denne koselige stunden fikk en brå slutt, da en pleier dukket opp og regelrett kjeppjaget oss tilbake. Jeg fikk klar beskjed om at «på denne avdelingen har ikke Willy Mattson noe å gjøre lenger». Jeg synes hele episoden var både ekkel og hjerterå. Og min far ble fryktelig lei seg og deprimert!

Et annet eksempel: Min kone og jeg oppholder oss av helsemessige årsaker store deler av året i Spania. Og når jeg er i Spania, så pleier jeg å snakke med min far i telefonen hver eneste dag. En dag fikk vi ikke kontakt, og jeg skjønte da at han hadde glemt å lade mobilen. Så jeg ringte avdelingen og spurte på en høflig måte en kvinnelig pleier om hun kunne være så snill å hjelpe min far med å sette mobilen på lading. Jeg fikk da følgende svar; «Hvis pasienten ikke greier å koble til laderen til mobilen sin selv, så er det ikke mitt problem. Det står ingenting i min instruks om at jeg er pålagt å skulle hjelpe pasienter med mobilladere»!

Enden på visa var at jeg måtte ringe sønnen min og be ham dra innover til min far og hjelpe ham med å få strøm på mobilen.



Et annet eksempel: Jeg søkte og fikk et opphold for ham på Vista Mar i Spania for da kunne vi være sammen der nede. Da min far skulle sjekke inn så viste det seg at oppholdet var avlyst. Da jeg undersøkte nærmere kom det frem at en koordinator fra Nav hadde ringt direkte til min far og overtalt ham til å utsette oppholdet.

LES OGSÅ: Skal ansette 160 nye i barnehagene

Min far på 90 år er dessverre et lett «offer» for en som vil overtale ham til noe; redd som han er for både å være til byrde og at han skal gjøre noe galt. Og denne avlysningen visste avdelingen om. Likevel så lot de meg ta ham med til Spania uten å informere om det som hadde foregått. Det virker på meg som de antakelig var glade for å få avlastning.

Slik som situasjonen ble; så ble min far boende hos oss i disse to ukene. Og det er for så vidt ikke noe galt i det, jeg hadde også tenkt å være sammen men ham daglig der nede. Men min far er bevegelseshemmet og greier så vidt det er å bevege seg rundt med rullator; så det ble relativt tungvint for oss å ha ham i et hus der ingenting er lagt til rette for et langvarig opphold for funksjonshemmede. Og det var tross alt et opphold på «Vista Mar» som var intensjonen med turen!

LES OGSÅ: Boformer med fellesskap

For å ta et siste eksempel: Da jeg besøkte ham søndag 13. august i år hadde han rett og slett blitt lagt til kvelds før klokka 15.00, uten søndagsmiddag. Og jeg mistenker sterkt at han hadde mest sannsynlig ikke blitt tatt opp i det hele tatt den søndagen. Selv ville han ikke snakke om episoden. For meg virker det som om han er redd for represalier. Det eneste han spør om er: Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette?

Men for å underbygge de påstandene jeg fremsetter; så kan jeg fortelle at det er pleiere som har kommet bort til meg og fortvilet bedt meg om å gjøre noe for å få orden på dette. De er livredde for «å stå frem», jeg skjønner såpass som at de rett og slett er redde for jobbene sine.

Så jeg vil spørre deg Rita Ottervik: Er det slik du og ditt parti vil at våre eldre skal ha det ved slutten av sine liv?

Anders Mattson
(Foto: Titt, Melhuus)

Anders Mattson Foto: Titt, Melhuus

Gikk du glipp av disse?