«Hun skriver til statsministeren, finansministeren og helseministeren: «Hvor er psykiatriløftet, Erna? Hvor? Det er i alle fall ikke skjedd noe positivt i Trondheim i den perioden du lovet opprustning» skriver Ingeborg Senneset i dette debattinnlegget.

Oktober, 2017: En mor logger seg på Facebook. Hun finner datterens profil, scroller litt. Den lange venstremenyen viser at den nå voksne jenta både er meddommer, har jobb, har interesser, verv. Vennene smiler fra profilbildene sine, de er mange, de er aktive, de gir tomler opp og kommenterer.

Write something? Spør Facebook.

Å, nei. Mor trykker liker på den seneste linken datteren har lagt ut, og scroller videre bortover internett.

Les mer om innleggsforfatteren: «Jeg fryktet at jeg var pasienten det ikke var noe håp for»

Samme dag, et annet sted:

En mor logger seg på Facebook. Hun finner sin datters profil. Venstremenyen hennes er også en attest på et aktivt menneske, som lekdommer, miljøarbeider, ledsager, engasjert i frivillig arbeid, singel. Har galgenhumor og strikkedilla, ser Dr. Who. Vennene har gitt latterfjes på bilder. Signer her om du bryr deg litt om funksjonshemmedes rettigheter, står det til den siste linken datteren har lagt ut.

Write something? Spør Facebook.

Mor skriver. At datteren er gått bort, og at begravelsen er om en uke. Hun trykker post. Nå vet vennene.

Les også: Innlagt i tre år med anoreksi

Oktober, 2015: En datter går på jobb for å skrive. Hun er sent ute som vanlig, men det går greit, hun løper. I to år har hun hatt drømmejobben, bidratt over skatteseddelen, deltatt. Hun hadde en blogg en gang, men den kunne legges ned da hun ikke lenger var innlagt.

Samme tid, et annet sted:

En datter skriver i bloggen. Hun skriver til statsministeren, finansministeren og helseministeren: «Hvor er psykiatriløftet, Erna? Hvor? Det er i alle fall ikke skjedd noe positivt i Trondheim i den perioden du lovet opprustning.

De jeg kjenner som faktisk har blitt bedre og til og med friske, har fått måneder og til og med år med behandling. Men det hjelper, de har fått jobb og utdannelse, og er nå er ressurs for samfunnet.

Jeg ønsker også å være en ressurs, jeg drømmer om å utdanne meg til barnehagelærer eller barnevernspedagog. Men uten behandling dør jeg. Så vanskelig og så enkelt er det.»

Opptatt av debatt? Les også: La barna prøvesmake smågodtet, la dem legge tilbake det de ikke liker

Oktober, 2013: En datter har vært utskrevet fra Østmarka mer enn et år, for første gang. Hun gikk frivillig ut dørene den gangen, etter tre år som inneliggende pasient. Mer enn frivillig – hun var klar.

Samme periode, et annet sted: En datter er utslitt av å være flink, og tar kontakt med fastlegen, som sender henne til Østmarka for et par dagers timeout. Men der føler hun seg avvist, og drar til en venninne. Hjemme igjen kommer de vanskelige tankene, og hun ender på medisinsk avdeling med fysiske skader. Det er ikke frivillig – hun var ikke klar.

Mer debatt: Vi fatter ikke at en slik parkeringskjeller kan bli godkjent av kommunen

Høsten, 2010: To døtre. To pasienter. Samme tid, samme sted. Samme problematikk. Ulike behandlere. Begge ba om tid og tillit. Den ene fikk det. Den andre ikke. Syv år senere er det opp til mor å poste datterens farvel på Facebook.

Til minne om Tine (1983-2017)

Hør våre kommentatorer snakke om trafikk og restriksjoner i Midtbyen, nettkampanjen #metoo og innholdet i skolen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter