«Jeg trenger å kunne håpe på en bedre framtid, men hva om alt som venter meg i framtiden er «beklager, vi har gitt deg opp, fra nå av må du bare ha det sånn»?» skriver 17 år gamle Ariel C. Samdahl i dette debattinnlegget.

Her i Norge er vi heldige som har tilgang til et veldig bra helsevesen, men hva skjer når noen blir gitt opp av helsevesenet? Når de sier det ikke er mer å gjøre, når de forteller deg at slik må du ha det for resten av livet?

Mammaen min har slitt med kronisk migrene omtrent daglig siden 2004, og etter flere år med undersøkelser og testing av medisiner ble hun gitt opp av legene, rett og slett gitt opp.

Les også: Legetjenestene bør styres bedre enn i dag

I 2008 fikk jeg den samme diagnosen, med migrene flere dager enn ikke, og nå frykter jeg det samme kommer til å skje med meg. Jeg har vært inn og ut av sykehuset, ligget i MR-maskiner, og testet ut flere medisiner enn jeg kan telle, og fortsatt har ingen funnet ut hvorfor jeg har det slik.

Så ung som jeg er, har jeg enda flere ting igjen å prøve ut, men hva skjer når jeg har testet ut alle? Hva skjer om de neste medisinene jeg prøver ut har samme effekt som alle andre jeg har prøvd, og jeg ikke blir noe bedre? Blir jeg også gitt opp av legene, får jeg også beskjed om at slik kommer resten av livet mitt til å være?

Opptatt av debatt? Les også: Skal Kina bygge Norge?

Som 17-åring forventer folk at jeg skal fullføre videregående og begynne å tenke på hva jeg vil utdanne meg til, kanskje til og med ha en jobb ved siden av skolen. Jeg skal bli mer og mer selvstendig, og på et tidspunkt også flytte for meg selv.

Som kronisk syk 17-åring derimot er listen litt annerledes. Videregående blir forhåpentligvis fullført, men over lengre tid og med høyere fravær enn jeg egentlig vil innrømme. Jobb ved siden av skolen kan jeg bare drømme om. Hva jeg skal utdanne meg til, og hva jeg ønsker og jobbe som i framtiden? Jeg vet ikke engang om jeg greier å jobbe i framtiden. Og hvordan skal jeg kunne flytte for meg selv om jeg ikke tjener penger? Hvordan skal jeg bli selvstendig om jeg må bo hjemme med foreldrene mine til myndighetene bestemmer at jeg er syk nok til å få støtte?

Mer debatt: Det bør ikke være fritt fram å bruke sykkel på de mest sårbare stiene

Jeg har drømmer for framtiden slik som alle andre, men det er vanskelig å holde hodet høyt på de verste dagene, selv de enkleste oppgavene krever alt jeg har. Når jeg prøver så hardt jeg kan, men det bare ikke er bra nok.

Jeg trenger å kunne håpe på en bedre framtid, men hva om alt som venter meg i framtiden er «beklager, vi har gitt deg opp, fra nå av må du bare ha det sånn»? Hva om framtiden min er daglige smerter, og uførhet? Skal vi ikke kunne forvente mere av norsk helsevesen?

Hør våre kommentatorer snakke om trafikk og restriksjoner i Midtbyen, nettkampanjen #metoo og innholdet i skolen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«Jeg har drømmer for framtiden slik som alle andre, men det er vanskelig å holde hodet høyt på de verste dagene, selv de enkleste oppgavene krever alt jeg har» skriver Ariel C. Samdahl.