Ordet fritt

«Dere kan ikke få barn uten hjelp», sa han, og jeg kunne ikke forstå at hun fremdeles elsket meg

Sjokket: Alt jeg tenkte var at jeg hadde ødelagt drømmen hennes, og at jeg var grunnen til at hun ikke skulle få oppleve å bli mor. Jeg var ikke mann nok, og det hadde jeg fått bekreftet svart på hvitt, skriver innsenderen. Foto: Privat

Saken oppdateres.

Klokken er over midnatt det er ikke farsdag lenger. Jeg sitter i sengen, og får ikke sove. En dag som dette bringer fram mange tanker. Jeg kan ikke unngå å tenke på om jeg er så heldig å oppleve å bli far. Ved siden av meg ligger min kone og sover, og tanken på hva hun må gå gjennom for å oppfylle ønsket om barn stikker meg i hjertet. At mine genetiske feil skal tvinge henne gjennom hormonbehandlinger, sprøyter og inngrep, gjør meg kvalm.

LES OGSÅ: Det koster å snakke om barnet men ikke klarer å lage selv



Det er over ett år siden beskjeden kom, og verden raste. Ord blir fattige, og livet gir ikke mening. Vi var på jobb, hun skjønte det, men jeg var som vanlig optimistisk. Meldingen fra gynekologen tikket inn, og han ba oss om å komme på kontoret. Jeg ante fred og ingen fare, tenkte det var rutinemessig. På veien bortover skalv hun som et aspeløv, og holdt hånden min som om det sto om liv og død, og det gjorde det også, men det visste vi ikke enda.



«Dere kan ikke få barn uten hjelp»- sa han, og etter det husker jeg ikke et eneste ord av hva han sa. Jeg husker bare at feilen lå hos meg. Jeg gråt, hun var iskald, og selv om alt jeg ville var å synke ned i jorden å bli der, dro vi tilbake på jobb. Da vi endelig kom i bilen åpnet øynene mine seg som en foss, og det gikk både to og tre timer før jeg klarte å kjøre den 30 min lange turen hjem. Turen tok for øvrig ikke 30 min, for jeg måtte flere ganger svinge til siden for å ta meg sammen.

Les også kommentaren: Vår tids salg av kvinnekroppen



Trygt hjemme var jeg utrøstelig, og hva hun sa har jeg fortrengt. Alt jeg tenkte var at jeg hadde ødelagt drømmen hennes, og at jeg var grunnen til at hun ikke skulle oppleve å bli mor. Jeg var ikke mann nok, og det hadde jeg fått bekreftet svart på hvitt.



Jeg kunne ikke skjønne at hun fremdeles elsket meg. Jeg kunne ikke begripe at hun ville ha meg- jeg var jo ikke verdt noen ting. De neste månedene brukte jeg på å overbevise meg selv om at jeg ikke var bra nok, og ved gjentatte anledninger ba jeg henne gå fra meg. Jeg gråt, hver eneste dag- flere ganger om dagen, og litt etter litt sank jeg så dypt at jeg knapt ønsket å leve. Det var ikke selve tanken på livet uten barn som gjorde meg trist, men hva slags mann kan ikke gi sin egen kone barn?

Les også debattinnlegget: Det er en underlig følelse å lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre

Jeg mistet manndommen min, og gravde min egen grav. Plutselig var ting som tidligere var uvesentlig så viktig, og jeg søkte trøst i jobben. På jobb mestret jeg ting. Hjemme var jeg kun en mann uten M. En person uten livsgnist, og glede. Det gikk så langt at jeg ikke kjente meg igjen. Jeg smilte, men inni meg var jeg helt tom.



Ingen forsto hvorfor jeg var trist, og de få som visste om problemet vårt skjønte ikke problemet.

De prøvde å trøste meg. De prøvde å støtte meg, og oppmuntre oss, men jeg sank dypere og dypere, og på et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg blir redd bare av å tenke på det.



I dag, over et helt år etter sjokkbeskjeden klandrer jeg ikke meg selv lenger. Hatet er ikke like intenst, og situasjonen er ikke like sår.

Les historien om Norges første prøverørsbarn - som ble født på Regionsykehuset i Trondheim i 1984.

Veien opp fra det svarte hullet har vært lang, og kan ikke beskrives i en enkel tekst. Jeg kan endelig se min bror være far for sin sønn, uten å få en klump i halsen, og heller være takknemlig over å få være onkel.



Jeg skriver ikke dette for å få støtte, eller lesere, men på min reise til mørkets land og tilbake har jeg ikke møtt noen eller lest noe som har forstått meg, eller som har fått meg til å innse at jeg ikke er alene. Å ha dårlig sædkvalitet er ikke et valg, det er ikke selvforskyldt og det kan ikke være tabu og skambelagt.

LES OGSÅ: Laveste fruktbarhet på 30 år

Jeg skulle ønske flere snakket åpent om dette. Jeg kan ikke noe for situasjonen vi er i, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å gjøre den til noe bra, og da må vi tørre å snakke om det!

Ole Martin Sætnan

Ole Martin Sætnan

Gikk du glipp av disse?