«Om natta har jeg vonde drømmer om Taliban. Jeg er veldig redd. Jeg vet at Taliban er ute etter meg på grunn av min fars jobb som tolk for Nato-soldater» skriver Amir Ali.

Jeg heter Amir Ali. Jeg vil at vi som er fra Afghanistan skal ha en stemme. Derfor skriver jeg dette.

Jeg var 16 år da jeg kom til Norge, nå er jeg 18. Jeg er etnisk afghansk, men har bodd i Afghanistan i bare to uker. Jeg har vokst opp i Iran fordi min far var tolk for Nato-soldater og det var farlig for oss å bo i Afghanistan på grunn av Taliban. Jeg hadde en tvillingbror. Min mor døde da vi ble født. Min far var mye borte, og vi guttene var mye alene. Jeg flyktet til Norge, og det var meningen at min tvillingbror også skulle komme. Men han ble deportert til Afghanistan og ble drept før jul i 2016.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Innvandring splitter Arbeiderpartiets sjel

Ble mishandlet

I de to ukene jeg var i Afghanistan ble jeg mishandlet på alle måter av Taliban. De ødela ryggen min.

På mottak i Norge har jeg bodd sammen med mange afghanske gutter. Veldig mange har lignende historier, og mange har bodd i Iran på grunn av farlige forhold i Afghanistan.

Det stemmer ikke når Sylvi Listhaug sier at de som kommer hit kommer fra rike familier som har råd til å betale for turen. Det stemmer heller ikke at vi har et nettverk og familier å komme tilbake til. Guttene som deporteres tilbake har ingen muligheter. De er ekstra sårbare. Flere går til Taliban, og mange blir kriminelle og ruser seg på grunn av en elendig situasjon.

Opptatt av debatt? Les: Min oldefar ble gasset i hjel. Var han røyken i Auschwitz-drinken på nazifesten?

Aldri gått skole

Jeg kjenner ingen i Afghanistan, jeg har ingen å reise til der. Jeg har aldri gått på skole. Jeg har selv lært meg å lese og skrive persisk. Nå leser jeg bøker og skriver tekster. Jeg leser om verdenshistorien og mye annet. Jeg ønsket å studere politikk i Norge for å forstå hva som skjer i verden.

Vi bor i den samme verden som dere norske, vi er mennesker med de samme behovene og de samme følelsene som alle mennesker har. Her føler vi at vi ikke er viktige som mennesker. Jeg ønsker å føle meg like mye verdt som alle de andre menneskene her på jorda.

Vi er oppbevart på et lager og gruer oss til vi blir 18 år. Vi er på vent, vi skader oss selv, vi får ingen hjelp fordi vi ikke har oppholdstillatelse og menneskerettighetene blir ikke ivaretatt. Vi blir behandlet på samme måte som jødene ble under andre verdenskrig. Som om vi ikke er mennesker. Vi deporteres.

Mer debatt: De «legger seg» på støtfangeren for å skremme meg til å kjøre fortere

Vonde drømmer

Da jeg kom til Norge tenkte jeg at det var et fint land. Jeg skulle skaffe meg et nytt liv, gå på skole og studere politikk. Jeg trodde at Norge var et rettferdig land som ivaretok menneskerettighetene. Men det ble ikke slik.

Om natta har jeg vonde drømmer om Taliban. Jeg er veldig redd. Jeg vet at Taliban er ute etter meg på grunn av min fars jobb som tolk for Nato-soldater. Jeg kan ikke på noen måte returneres til Afghanistan. Da blir min skjebne den samme som tvillingbroren min.

Jeg er bare 18 år, men føler at jeg er 80 år fordi jeg har opplevd så mye vanskelig. Fysisk og psykisk er jeg utslitt. Noen ganger er jeg så lei av livet at jeg vil dø. En gang møtte jeg en dame her i Norge. Hun hadde en hund som kostet 35000 kroner. Damen fortalte at hunden hadde både pass og legitimasjon slik at den kunne reise overalt. Jeg skulle ønske jeg var en hund...

Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter