Jeg vil gjøre kunst og kultur enda viktigere for flere. Da må vi lytte til de stemmene som aldri kommer til uttrykk, ikke bare akademisk snobberi som bidrar til å skape avstand og mindre engasjement blant folk i hele landet.
Jeg mener at vi har noe til felles, vi som bor i Norge. Kall det gjerne felles verdier eller felles identitet, men ikke gå rett i fellen ved å mistolke det til en forutsigbar «oss og dem»-retorikk.
«Folk går på konserter som aldri før» skrev Sven Egil Omdal i helgen og viser til SSBs kulturbarometer. Det han unnlater å nevne, og som det samme barometeret viser, er at unges bruk av de tradisjonelle kulturtilbudene går ned. De leser mindre på papir, går sjeldnere på bibliotek og ser nesten ikke på lineær TV. I tidsbruk er digital kulturaktivitet dominerende blant de unge. At Omdal mener at dette er en trend det ikke er nødvendig å forholde seg til når vi skal utarbeide fremtidens kulturpolitikk må han bare mene. Men som ansvarlig kulturminister er det en trend jeg både må, og vil, bry meg om.
LES OGSÅ: Smålig av regjeringen å fjerne kunstnerstipend
Den kanskje aller viktigste felles grunnsteinen i vårt samfunn er det norske språket. Men i en globalisert og digitalisert verden er vårt lille språkområde under press. Språk er kultur. Vi må bruke det og utvikle det som en felles plattform for kommunikasjon og identitet i vårt mangfoldige felleskap. Norge er et flerkulturelt samfunn og dette er også en del av vår identitet. Vi har alltid vært åpne for impulser og påvirkning fra verden omkring oss. Dette har til alle tider vært en berikelse av vår kultur og det vil det fortsette å være også i tiden som ligger foran oss. Vi skal fortsette å være åpne, nysgjerrige og rause. Men jeg tror samtidig alle vil kunne være enige med meg om at i en stadig mer globalisert verden hvor mange av møteplassene våre har blitt digitale, så er det risiko for at vi kan miste noe av det som knytter oss sammen.
LES OGSÅ: Ukultur i kulturen
Selskapet inFuture, som Omdal omtaler som «snåsamenn i designerbriller», vil nok ikke virkeliggjøre Omdals bekymring om at vi skal iføre oss «virtual reality-briller og plaffe ned Rudolf». Derimot har de utviklet et eget metodeverk for fremtidsstudier, strategi og tjenesteinnovasjon. Det trenger vi politikere når vi skal gjøre veivalg for fremtiden.
Politikk handler om prioritering, og i en mindre oljesmurt norsk økonomi må også kulturpolitikken legitimeres og begrunnes som noe et velfungerende samfunn ikke kan være foruten. Da må vi lytte til nye stemmer.
Jeg vil høre de stemmene som aldri kommer til uttrykk på kulturlivets tradisjonelle debattarenaer, både de unge som står i kø utenfor litteraturhusene og bestemoren på snapchat. Vi må skape engasjement i flere deler av samfunnet og blant flere mennesker enn de som allerede er en del av sektoren. Hvis vi mener at kunst og kultur er viktig for alle mennesker – ja til og med livsviktig, da må vi utvide perspektivet og invitere flere inn i samtalen.
Hva er det som er viktig for folk, og hvorfor? Er det noe jeg virkelig har lyst til å få til, så er det å gjøre kunst og kultur enda viktigere for enda flere. Hvis vi skal få til det må ikke debatten bli preget av akademisk snobberi som bare bidrar til å skape avstand og mindre engasjement.
Les også «Politikere ber kolleger fortelle om trakassering»
Jeg velger derfor å bruke det vanlige norske ordet selvmotsigelse når jeg skal beskrive Omdals meningsytring.
På den ene siden tar han til orde (tror jeg) for hvor viktig kunst og kultur er for samfunnet vårt, men samtidig anerkjenner han ikke betydningen av å gjøre et grundig arbeid for å få frem alternative perspektiver og nye idéer for en fremtidsrettet kulturpolitikk.
Kunst og kultur må tas på alvor! Derfor er det kanskje viktigere enn noen gang å ta vare på de analoge møtene mellom kunstner og publikum, og å definere hvilke mellommenneskelige møteplasser som vil være viktige for de som er barn i dag når de blir voksne.
Vi skal fortsatt ha solide støtteordninger for produksjon og utvikling av kunst og kultur. Men, når vi skal utvikle kulturpolitikken for en ny tid må den gjøres relevant for flere.
Jeg har derfor tenkt å lytte til flere stemmer enn de som er mest opptatt av å snakke om at alt var bedre før.
Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter