Av avisoppslagene forstår vi at noen er skuffet, men overrasket burde man altså ikke være.
I Adressa 10. juni kan vi lese om Brattøra som bymessig fiasko.
At Brattøra er en livløs bydel, burde ikke overraske noen. Med jernbanen og nye veianlegg som barrierer er Brattøra resolutt frakoblet byen. Forbindelsene til sentrum er via lange bilprioriterende omveier uten publikumsfunksjoner eller via byens lengste trapp og rampe. Området er dermed i praksis isolert fra byen forøvrig samtidig som området i seg selv er for lite til å gi grunnlag for noe som likner byliv.
Av avisoppslagene forstår vi at noen er skuffet, men overrasket burde man altså ikke være. Gitt sin plassering, sitt bilprioriterende veianlegg (som er helt forskjellig fra finmaskede og bymessige gatenett), sine enkeltstående bygninger og sine få og bestemte funksjoner, så fungerer Brattøra akkurat slik som man burde forvente: et sted hvor en del mennesker arbeider, et sted familier kjører til med bil for å svømme i Pirbadet og et område båtreisende hustrig passerer på sin vei til eller fra byen.
Det som er overraskende er hvordan hovedprinsippet fra Brattøra fremdeles ligger til grunn for Trondheims byutvikling, for eksempel på Brattøras naboområde Nyhavna. Først bygges et veianlegg som er etter alle planleggingens og ingeniørkunstens regler men som i praksis etablerer en sammenhengende og uoverstigelig barriere i byen. På det bymessig frakoblede området som da oppstår, ser man deretter for seg et levende og mangfoldig bymiljø. Dette virket ikke på Brattøra, og det virker neppe på Nyhavna.
Et grunnleggende problem ved dagens byutvikling er at Trondheim i regi av den såkalte Miljøpakken (!) bruker mangfoldige milliarder på bilprioriterende veianlegg som fragmenterer byen og legger områder livløse. Dette forhindrer store deler av Trondheims sentrumsnære arealer fra noen gang å kunne bli attraktive, varierte og levende bymiljø.
Heldigvis har vi Midtbyen. Bruk den, studer den og du blir klokere samtidig som du bidrar til at den blir enda bedre!
