Varig tilrettelagt arbeid er en suksesshistorie i velferdsstaten.
Mange har sikkert sett intervjuet med Gøril Berg fra Hitra på NRK Sommeråpent 9. juli.
Gøril Berg falt ut av arbeidslivet på grunn av helseproblemer, men har nå fått Varig tilrettelagt arbeidsplass i den samfunnseide vekstbedriften Dalpro.
En Varig tilrettelagt arbeidsplass (VTA) er et tilbud til personer som av ulike grunner ikke finner sin plass i det ordinære arbeidslivet. 9.000 personer i Norge har en slik jobb, og mange av dem har enten utviklingshemning eller psykiske helseplager. Tilbudet, som har blitt utviklet bit for bit siden HVPU-reformen i 1991, står nå i fare for å bli rasert. Regjeringen ønsker nemlig å utrede om ansvaret for arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt arbeid skal overføres fra stat til kommune.
Det innebærer at personer som Gøril går en utrygg fremtid i møte. Hvis utredningen lander på at Varig tilrettelagt arbeid bør overføres til kommunene, må psykisk syke, utviklingshemmede og andre som ikke finner sin vei i det øvrige arbeidsmarkedet, slåss for midler til VTA-plasser i konkurranse med andre kommunale formål som skoler, barnehager og sykehjem.
Varig tilrettelagt arbeid er en suksesshistorie i velferdsstaten. I utgangspunktet var målgruppen utviklingshemmede, og gjennom HVPU-reformen og etableringen av tiltaket ble personer med utviklingshemning arbeidstakere, med alt det innebærer av rettigheter. Så har målgruppen blitt utvidet, og flere tusen står i kø for å få en slik jobb. Likevel vil regjeringen nå vurdere om staten skal frasi seg ansvaret for arbeid til disse gruppene.
Vi frykter at VTA-plasser blir radert bort i kommunale kuttrunder. Vi frykter også at en overføring av ansvaret til kommunene vil gjøre det enda vanskeligere få bukt med de lange ventelistene, ettersom mange kommuner har lite økonomisk armslag. Per i dag har Varig tilrettelagt arbeid en vesentlig sikrere posisjon, fordi tiltaket er del av den den statlige arbeidsmarkedspolitikken. Slik bør det være også i fremtiden. Det er ingen grunn til å eksperimentere med arbeidsplassene til personer som Gøril og hennes kolleger. Dette er personer som trenger trygge forutsigbare rammer, slik at de vet at de har en jobb å gå til i fremtiden.
Kjære regjeringen Solberg: Hvorfor vil dere skape usikkerhet rundt noe som fungerer?