Jeg er lut lei av å høre og lese den ustanselige klagingen på lærere og skolen.
Noen ganger klager jeg på skolen. Også på enkelte lærere, men som oftest er det skolesystemet som blir klandret de gangene jeg har noe å sette fingeren på. Det som gjør meg mest oppgitt, er den stadige klagingen fra medelever. Man finner alltids et eller annet å klage på, og i mine øyne er problemet her at vi glemmer at lærere også er mennesker. Mennesker som ikke kan være perfekte på alle områder, som gjør feil, og som kan være usikre. Mennesker som hver dag bruker energi på å forsøke å legge til rette for den oppvoksende generasjonen og sørge for at vi får en så god utdanning som mulig. I tillegg til det faglige skal de være motiverende og støttende, når de hver dag møter flere titalls barn og ungdom, som alle har forskjellige behov og trenger å bli sett og respektert som individ.
Selv om min stemme fort drukner blant all klagingen, vil jeg fortelle om mitt syn på lærere. Med retting av tekster, prøver, papirarbeid, møter og planlegging i tillegg til undervisningen, blir jeg stadig vekk imponert over lærerne mine. Lærerrollen er det man kaller en «overlesset rolle», og de får altfor liten anerkjennelse for arbeidet de gjør. I mine øyne er læreryrket noe av det mest rosverdige man kan velge. For ærlig talt, det kan ikke være en dans på roser å hver dag måtte håndtere trassige, uinteresserte elever. Det krever sitt å ha et pågangsmot stort nok til fremdeles forsøke å formidle kunnskap, uansett hvor uoppmerksom klassen er.
Lærerne er noen av de viktigste menneskene et barn møter, og for mange er dem de eneste blivende voksenpersonene i et barns hverdag, foruten foreldrene. Selvfølgelig finnes det «dårlige» lærere, som kanskje mangler enten faglig, pedagogisk eller didaktisk kompetanse. For å være en såkalt «god» lærer, er det mange aspekter man må mestre, og ikke minst balansere, uten å la det ene bli for dominerende. Men nå skal ikke dette være en rapport på hvorfor det er vanskelig å være lærer. Dette er mitt forsøk på å få folk til å tenke seg om før de dømmer og kritiserer – en lærer er bare et menneske, og man kan ikke forvente at de alltid skal greie å finne en løsning som passer alle 30 elevene i en klasse. Men de forsøker. Og det er det viktigste.
I løpet av min snart 13 år lange utdanning, har jeg hatt mange lærere som viser utrolig liten forståelse for alt som viker fra det «normale». Som nesten gjør at du gruer deg til timene, fordi du er redd for hva læreren kommer til å si eller gjøre. Disse lærerne har helt sikkert andre evner som gjorde at de valgte det yrket de gjorde, selv om jeg riktig nok tenker at det ikke er det ideelle karrierevalget for akkurat disse personene. Det viktige her, er at man også ser de lærerne som forsøker, og som gjør sitt beste. Som bryr seg, legger en innsats i arbeidet, og engasjerer seg. I løpet av grunnskolen møtte jeg et par av disse gode lærerne, resten ga blaffen eller bare så på meg som et vanskelig barn.
Men så tok jeg et valg jeg er ubeskrivelig glad for. Da jeg søkte på videregående skole, hadde jeg gode nok karakterer til å komme inn på «statusskolene», som visstnok skulle være mye bedre enn «bydelsskolene». Til tross for denne allmenne oppfatningen, tok jeg sjansen og valgte nærskolen min. Selv om overgangen fra den trygge ungdomsskolen med venner og lærere jeg kjente var ufattelig skummel, har jeg aldri angret et sekund på valget jeg tok. Etter en stund fikk jeg gode venner, som gjorde dagene så mye bedre. Men like viktig var lærerne jeg møtte her. I løpet av nesten tre år på denne skolen, har jeg møtt forbløffende mange gode lærere.
Jeg kan oppriktig si at de aller fleste lærerne jeg har møtt på videregående har spilt en stor rolle for meg. Mange har simpelthen vært dyktige undervisere, som er flinke i faget sitt og samtidig flinke til å lære bort. De har bidratt ved å gjøre undervisningen motiverende, og vist at skole faktisk kan være interessant. Andre har i tillegg til å være dyktige undervisere, også vært en enorm støtte, mange uten engang å være klar over det.
Det viktigste disse lærerne har gjort, er å vise respekt og forståelse. Uten å si mye, har de gjennom små handlinger og gester overrasket meg, og gitt meg større tiltro til mennesker. Takk for at dere velger å bruke arbeidsdagene deres på oss, og ikke gir opp. Takk for at dere holder ut med alt arbeidet og all motgangen. Vi hadde ikke greid oss uten dere. Det står enorm respekt av yrket deres, og om jeg en gang kan smykke meg med lærertittelen, kommer jeg til å være stolt av det, og ikke minst uendelig glad for alle de fantastiske lærerne jeg har hatt som har inspirert meg.
Elev ved Heimdal vgs. (17)
Vil du skrive til Snakk ut? Send leserinnlegg på mail til snakkut@adresseavisen.no eller SMS med kodeord snakkut til 07200.