I Fosen-dommen kom Høyesterett enstemmig til konsesjonen for vindkraftverkene på Storheia og Roan krenket samenes rett til reindrift under FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Konsesjonen ble dermed kjent ugyldig og erstatningsskjønnet nektet fremmet for vindkraftverkene.
Flertall sier nei til riving av omstridte vindturbiner
I dommen klargjør Høyesterett at et inngrep ikke trenger å utgjøre total nektelse for å være krenkende. Høyesterett klargjør også at det med få unntak ikke åpnes for en forholdsmessighetsvurdering hvor minoritetens interesser veies mot storsamfunnets.
De foreslåtte avbøtende tiltakene; vinterfôring av halve reinflokken i 90 dager, fant Høyesterett at avvek så vesentlig fra tradisjonell reindrift at det ikke kunne oppfylle kravet til avbøtende tiltak. Høyesterett kom etter dette til at konsesjonsvedtaket strider mot reineiernes rettigheter etter konvensjonsbestemmelsen og «er etter det ugyldig».
At konsesjonsvedtaket er ugyldig betyr ikke at staten straks må sørge for at vindturbinene fjernes. Rivning av vindturbinene og tilbakeføring av området slik det var før utbyggingen krever et eget vedtak. Ved vurderingen av om det skal treffes slik vedtak, vil departementet innen rimelig tid også ha adgang til å vurdere om det er mulig å omgjøre konsesjonen slik at den ikke krenker SP artikkel 27.
Reineierne på Fosen åpne for kompromiss
Et sentralt spørsmål er om drift av vindturbinene må stanse mens det tas stilling til omgjøringen. I dommen avgjorde Høyesterett at skjønnet ikke kunne fremmes. Det betyr at det ikke ble fastsatt erstatning for de inngrep kraftverkene gjør i samenes rettigheter. Dermed ble det heller ikke betalt erstatning. Når det ikke er betalt erstatning, har ikke utbygger lovlig tilgang til arealene etter skjønnsprosessloven paragraf 53. Fortsatt drift av vindturbinene er dermed ulovlig bruk av eiendom, noe som er straffbart etter straffeloven § 346.
Plikten til å stanse ulovligheten mens utredningen pågår, påligger både staten og vindkraftselskapene. Fosen Vind DA og Statkraft er nemlig forpliktet til å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter under deres produksjon av varer og tjenester. Dette følger av åpenhetsloven paragraf 4 bokstav c. Den pålegger selskapene å «iverksette egnede tiltak for å stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser» som virksomheten kan ha for grunnleggende menneskerettigheter.
Åpenhetsloven paragraf 6 gir videre journalister og andre rett på informasjon fra kraftselskapene om hvordan de håndterer de potensielle negative konsekvenser virksomheten har på samenes rett til å utøve sin kultur etter SP artikkel 27.
Kan vi redde naturen uten å stoppe vindturbinene?
Et påtrengende tilleggsspørsmål, etter at det er konstatert at fortsatt drift er ulovlig, er hvor lang tid departementet kan bruke på å utrede tiltak for å sikre at menneskerettigheter ikke krenkes. Her nevnes at FNs menneskerettskomite nylig påla Australia, i en sak hvor det ble konkludert med at landet hadde krenket rettighetene til urfolket i Torres stredet, innen 180 dager å redegjøre for tiltak som ble iverksatt for å følge opp komiteens konklusjon.
Fristen på 180 dager er ikke et enkelttilfelle, men en standard FN har stilt opp i retningslinjene for reparasjonstiltak under den valgfrie protokollen til SP. Siden Norge har sluttet seg til SP og dens valgfrie protokoll, kan avgjørelsen fra FN leses slik at Norge har hatt en gitt frist på 180 dager for å informere om tiltak som vil bli iverksatt for å hindre menneskerettsbrudd, samt de som alt er iverksatt etter at brudd ble konstatert.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe