Teksten nedenfor er hentet fra boka "På ville veier" av Stein Arne Sæther og Dan Ågren.
Vi ringer på døra i Emil Astrups vei, jeg står der spent med den slitne Hagstrøm-gitaren i hånda. Kommer min gamle helt til å være med på notene? Er han i det hele tatt hjemme?
Det er kvelden og vi har nettopp kjørt inn i Namsos. For meg har Namsos først og fremst vært hjembyen til Prudence, Norges beste og mest originale band først på 70-tallet. Nå har vi funnet fram til huset til den eneste fra den legendariske gruppa som fortsatt bor i Namsos, bassisten Kjell Ove Risett, eller "Nille" som han kalles.
At avisene samme dag er fulle av stoff om nettopp Prudence, Åge Aleksandersen, Terje Tysland og de andre ikke fullt så kjente bandmedlemmene, får oss til å nøle. Gruppa har akkurat lansert sin samleplate med låter fra sin glansperiode, og vi liker dårlig å henge oss på nyhetsbildet.
Men ærendet vårt er for viktig til å ta slike hensyn, Prudence var en for viktig del av syttitallets ungdomskultur – og en for viktig del av min egen ungdomstid.
Døren går opp og der står han. Mild forundring, hva er det de to raringene med den gamle bilen vil? Så smiler han, setter seg ned på strekkmetalltrappa, og jeg skjønner med en gang at dette vil gå bra. Til alt overmål kommer kona ut og spør om det er vi som er "På ville veier" og om vi ikke vil bli med inn?
Kjell Ove har ikke noe i mot å få besøk eller å være med på enda mer Prudence-mimring. Nå til dags er han sjef for en kjøreskole og spillingen er det blitt mindre av. Nede i kjellerrommet hans henger Prudence-plakater på veggene, og i kroken står jammen den gamle bassen! En ekte Fender Precision 1963-modell.
Jeg husker den fra alle Prudence-konsertene jeg var på. Fra Småbergan-festivalen i 1972 til avskjedskonserten i Samfundet i 1975 – og gjenforeningskonserten fem år etter da jeg kjørte tur-retur Fosen-Namsos i snøslaps på sommerdekk for å få med meg begivenheten.
LES MER: Avskjedskonserten 11.12.1975
Jeg husker også godt en langhåret Riseth i flanellskjorte og svart vest og med gyllen Fender-bass. Alltid ytterst på høyre side av scenen.
- Åge pleier å si at hvis jeg venter til jeg blir gammel, så har jeg en raus pensjon om jeg selger bassen.
Den var dyr da han kjøpte den også. 2400 kroner var en svimlende sum for en 16-åring i 1968. Han brukte sine 800 kroner i konfirmasjonspenger. I tillegg hadde han en uvanlig inntekt, han malte bilder som han fikk solgt.
Kjell Ove forteller fra den tiden Prudence het Whopee Chop og var uten Åge og Terje.
- En dag ble Åge med meg på øving. Egentlig hadde vi både vokalist og gitarist, men han var jo flink, så han fikk lov til å synge.
I noen år holdt de det gående uten å bli særlig kjent, spilte langhåra musikk litt utenfor allfarvei og levde fra hånd til munn.
- Snart fant vi ut at enten måtte vi skape vår egen stil, eller så kunne vi like gjerne slutte.
De laget en miks av det de likte best, engelsk tungrock, amerikansk countryrock og norsk tradisjonsmusikk. Jordnære tekster om hjemsted og barndom. Tunge rytmer og muntre låter med trekkspill, mandolin og fløyte. Det tok av. Plutselig var Prudence det heteste bandet i Norge, de fikk gi ut plater og kunne dra på turné landet rundt.
- Egentlig var publikummet vårt ganske smalt. Musikken gikk ikke an å danse etter, så vi spilte ikke på fest, men holdt konserter i byer og tettsteder for ungdom mellom 18 og 25 år. Merkelig nok slo vi aldri helt gjennom i Nord-Trøndelag.
Men de var utrolig populære og levde et meget intenst liv med over 250 konserter i året. Der Prudence kom, var det fest. Da bandet gav seg, var de utslitt og utbrent.
Selv fikk Kjell Ove en brå slutt på sin aktive musikerkarriere. Turneer og platesalg gav ikke store inntekten og gutta i bandet pleide ofte å jobbe på sagbruket i Namsos. Julen 1974 var Kjell Ove uheldig og fikk kappet av tre fingre på venstre hånd. Han klarte å øve seg opp igjen, men ble aldri den samme musikeren.
Nå er det på tide å ta fram gitaren. Jeg var litt i tvil på forhånd, men nå tør jeg spørre.
- Kan vi prøve en gammel Prudence-låt sammen?
Jo da, Kjell Ove er med på notene. Jeg foreslår ”What man has made of man” fra den første Prudence-plata. Jeg husker ikke helt akkordene, men det gjør Kjell Ove, og snart låter det riktig bra. I mine ører i alle fall.
Tenk å ha spilt med en av gutta i Prudence! En av heltene fra mitt syttitall. De som stod på scenen med publikumshavet foran seg. Jeg var en av dråpene i det havet og følte at Riseth, Aleksandersen og de andre var utilnærmelige, både som personer og som musikere.
