- Alt forandret seg på et øyeblikk. Det var som å gå fra et liv til et annet. Jeg var vant til å være selvhjulpen. Nå er jeg helt avhengig av hjelp, og av rullestolen, sier han.Den tidligere sjømannen stilte alltid opp for slekt og venner når de trengte hjelp. Selv om han måtte mønstre av i 1989, og var uføretrygdet på grunn av Bekhterevs sykdom, hjalp han gjerne til med maling eller snekkering. Etter ulykken kan han ikke lenger pusle med modellbåter, eller dra ut i båten, slik han pleide å gjøre før.
Husker ikke ulykken
Det var 29. mai for sju år siden det skjedde. Sammen med kona Inger Johanne (55) og gode venner satt Knut Strømsnes på verandaen hjemme i Mathias Lunds gate på Husbymyra i Stjørdal og spiste reker. Da gjestene gikk hjem like før midnatt, gikk han på kjøkkenet for å hente et glass vann. Han husker at han strakte seg etter glasset på nederst hylle, så husker han ikke mer. Kona, som var på badet like ved, hørte et utrop i smerte, deretter et smell, idet han falt. Hun fant ham bevisstløs på kjøkkengulvet. I ettertid har de forstått at han mistet balansen, slo haken i kjøkkenbenken, og deretter bakhodet i bordet, som sto rett bak ham.De måtte vente i halvannen time på legehjelp. Så gikk turen i all hast innover til Regionsykehuset i Trondheim, som det het den gang. Knut Strømsnes ble liggende tre uker i respirator.Legene konstaterte brudd i femte og sjette ryggvirvel. En skade i ryggmargen, som gjorde ham lam fra brystet og ned. Han har heller ikke full førlighet i fingrene. - Det var forferdelig å våkne sånn. Jeg hadde forferdelige smerter, og hull i halsen, så jeg kunne ikke snakke, sier Knut Strømsnes.
Kjempet seg tilbake
Han ble liggende seks måneder på sykehuset. Først ville han ikke akseptere at han skulle bli sittende i rullestol resten av livet. Så gikk alvoret opp for ham. Det gjorde ham deprimert og tok bort lysten til å leve. I nesten to år etter ulykken isolerte han seg. Heldigvis har ting endret seg i årene etterpå.Ulykken skapte imidlertid praktiske problemer for familien. Huset på Husbymyra var ikke tilpasset rullestolen. Etter en mellomlanding i en leilighet i Stjørdal sentrum, flyttet de til Stokkhaugan i november i fjor. Før de kunne flytte inn måtte huset bygges om for flere hundre tusen kroner.
Drømmer om å gå
- Vi har vært heldige. Jeg har fått veldig god hjelp hos Stjørdal kommune. Jeg har en personlig assistent og en fritidskontakt, som hjelper meg og tar meg med ut. I tillegg får vi hjelp fra hjemmesykepleien mange ganger om dagen. De fortjener virkelig skryt, sier Strømsnes.Sammen med sønnen Terje, kom han nettopp hjem fra en tur til hjemplassen Brønnøysund. Nå tenker han på alvor på å reise på sydentur, selv om han må ha med seg en eller to personer.Strømsnes har heller ikke gitt opp håpet om å komme seg på føttene igjen.- Den drømmen tror jeg alle som sitter i rullestol har, sier Strømsnes og smiler.Håpet knytter seg til en klinikk i Russland som driver med stamcelleforskning. Behandlingen er foreløpig ikke lov i Europa. Familien klinikken via e-post, men så langt uten å få svar.- Det kan du være sikker på at vi skal purre på, sier Inger Johanne Strømsnes.
