Endret: 22.06.2009 kl. 09:49
Attila Bartis
STILLHETEN
Oversatt av Ingvild Holvik
Cappelen Damm
Politiske omveltninger og klimaskifter kan gi grobunn for stor litteratur; Milan Kundera, Heinrich Böll og Dag Solstad for å nevne noen få. Attila Bartis har med ”Stillheten” skrevet en fortelling hvor Sovjetunionens tilbaketrekning fra Ungarn i 1989 danner bakgrunn for handlingen. Romanens hovedperson er forfatteren Andor Weér, som bor sammen med sin mor, skuespillerinnen Rebeka Weér. Faren har forlatt dem, og søsteren Judit, en fiolinbegavelse utenom det vanlige, har rømt fra landet, noe som fikk moren til å begrave alle hennes brev, noter og personlige eiendeler i en kiste. De lever i et mor/sønn-forhold som vekker minner til kultfilmen ”Bad Boy Bubby”, og skildringene av nedbrytende familierelasjoner gir også assosiasjoner til Ingmar Bergman og Agnar Mykle, men kanskje først og fremst til Elfride Jelineks ”Pianolærerinnen”. Etter at hun mistet hovedrollen som Kleopatra, og ble degradert til statist i samme stykke, har Rebeka isolert seg hjemme, og benytter enhver anledning til å sjikanere Andor. Ingen anledning er for liten til å fortelle ham om hans utilstrekkelighet, et sted heter det: ”Til og med pronomene dine er motbydelige, sa hun.” Rebeka er tyrannisk, manipulerende og kontrollerende: ”De første par minuttene utgjorde alltid et ingenmannsland, for de siste femten årene, mellom nårkommerdu og hvorharduvært, hadde årstidene avløst hverandre, Donau flommet over, og et skammens imperium var gått i oppløsning. Fra nårkommerdu til hvorharduvært skjedde alt: Aksjemeglere grunnla religioner og statsautoriserte revisorer omskrev Johannes´ Åpenbaring, tornadoer ble oppkalt etter sangerinner og jordskjelv etter politikere, Nobels fredspris ble utdelt femten ganger og like mange kvinner rømte fra verdens siste lepraøy i en robåt.” Kjærligheten er representert ved Eszter, men også dette forholdet inneholder smerte og fornedrelse. Romanen veksler mellom nåtid og fortid, forskjellige hendelser i Andors liv gjenfortelles, og det hele er sømløst sydd sammen. Er dette en politisk roman? Ja, det også. Men først og fremst er vi vitner til et eksistensielt kammerspill om mennesker som bryter ned hverandre. Fortellingen er svartsynt, men har også streif av håp, samt en nattsvart humor, og det er en sårhet mellom linjene som gjør inntrykk. ”Stillheten” er en gripende og særdeles godt fortalt roman. Mesterlig. Intet mindre.
Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN
