- I dag går det fint. Morgendagen vil jeg ikke tenke for mye på, sier Stine Vatne Ottermo (18).
Publisert: 07.11.2005 kl. 07:44
Endret: 07.11.2005 kl. 07:58
Av og til tenker hun på morgendagen. Hun er klar over at den dagen kan komme da kroppen hennes ikke er så sterk som i dag.
- Men jeg kan ikke forberede meg på det verste, for det er ikke sikkert det blir så ille heller. Kanskje får jeg et godartet forløp. Det kan i alle fall se ut slik nå, sier Stine fra sofakroken hjemme på gården i Stiklestad. Bortsett fra at hun blir veldig fort sliten, og kan få tåkesyn og hodepine, er hun som andre 18-åringer.
- Når jeg er alene, kommer de triste tankene. Derfor er jeg helst sammen med noen.
Stine hadde gått med hodepine i en ukes tid da tåkesynet plutselig kom. Hun ble ikke spesielt bekymret, men sammen med mamma Jorunn Vatne bestemte hun seg likevel for å ta kontakt med lege. Legen tok signalene på alvor, og samme kveld ble hun innlagt på sykehuset med synsnervebetennelse.
- Jeg skjønte ingenting da de tok det så alvorlig. Mamma skjønte kanskje mer enn meg, hun jobber i helsevesenet, forteller Stine. Jorunn nikker:
- Jeg ble ikke så redd med en gang, men morgenen etter slo det ned i meg: Å Gud, kanskje hun har MS! En tante til Stine har MS, det samme har min onkel. Jeg gjenkjente symptomene, forteller Jorunn.
Da legene hadde tatt alle de nødvendige prøvene, og Stine hadde fått time for å få høre resultatene, forberedte Jorunn datteren på at hun kanskje ville få en lite lystelig beskjed.
- Jeg skjønte hva de ville si med det samme vi kom inn døra, sier Jorunn.
Selv om Jorunn hadde gitt noen antydninger, var sjokket likevel stort for Stine.
- Den første tiden var verst. Jeg ville ikke fortelle noen om det. Etter hvert ble jeg anbefalt å snakke om sykdommen, og det var nok lurt. Jeg fikk også mer informasjon om hva MS innebærer, og forsto at ikke alle som får det nødvendigvis havner i rullestol, sier Stine. I dag har hun til og med litt galgenhumor på situasjonen, og har fortalt alle rundt seg om diagnosen.
- Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Men jeg vil de skal forstå. Det forventer jeg faktisk. Likevel er det nok mange som ikke helt skjønner hva sykdommen innebærer for meg.
Hun trenger ikke medisin, og kan være med venner på fest og drikke alkohol hvis hun ønsker det. Men av og til vil ikke kroppen at hun skal være med på alt. Stine er mye plaget med såkalt fatigue. Det betyr tretthet. 75 prosent av alle MS-pasienter sliter med at kroppen deres blir veldig fort utslitt. Stine kan sove en hel helg uten at hun føler seg uthvilt. Skoledagen gjør henne sliten, og gymtimene kan være svært utfordrende.
- Jeg tar siste året på videregående over to år, og det hjelper en god del. Likevel er det vanskelig noen ganger. Når vennene mine skal på fest på fredagskvelden hender det jeg står over, rett og slett fordi jeg er helt ferdig etter enda en skoleuke, sier Stine, og titter bort på mamma Jorunn.
- Det har nok hatt en del å si for livet ditt selv om det ikke alltid vises så godt utenpå, sier Jorunn.
Da Stine begynte på videregående, hadde hun bestemt seg for å bli baker.
- Legen anbefalte meg å skifte retning. Å være baker eller konditor innebærer å måtte jobbe på natta, og det ville jeg sannsynligvis ikke greid å leve med.
Nå vet hun ikke helt hva det blir til, men konsentrerer seg om å gjennomføre videregående skole.
- Går det ikke, så går det ikke. Men jeg prøver det jeg kan.
- Før jeg fikk MS, tenke jeg ikke så mye over livet. Jeg har nok blitt mer voksen av det jeg har opplevd, sier Stine Vatne Ottermo fra Stiklestad.Stine vil helst leve mest mulig normalt sammen med kjæresten Stian Nilsen. De to prøver nå å finne en leilighet de kan leie sammen.