Kunstpol og maktpol og Knut Hamsun

Den tyske kulturteoretikeren Klaus Theweleit viser i Buch der Könige (Kongenes bok) at den tyske dikteren Gottfried Benn beveget seg mellom det Theweleit kaller kunstpol og maktpol. Den skapende kunstneren befinner seg ved kunstpolen. Men Benn forsøkte å nærme seg nazimaktpolen. Han prøvde å bli nazistenes hoffdikter. I de årene dette forsøket varte, forlot han kunstpolen helt. Han skrev ingen dikt. I følge Theweleit utelukker kunstpolen og maktpolen hverandre.

Dette synes også å være tilfellet med den nasjonalsosialistiske svermeren Knut Hamsun. Han skrev sin siste roman Ringen sluttet i 1936, hadde planlagt en oppfølger, men orket ikke mer. Dikteren Hamsun var utbrent. Da våknet den tyskvennlige journalisten Hamsun for alvor og holdt det gående helt til Hitler-nekrologen. Dikteren våknet først til live igjen etter tretten år i dvale med På gjengrodde stier.

Men ser vi på Hamsuns forfatterskap i sin helhet synes ikke kunstpol og maktpol å utelukke hverandre. Hamsun gikk tidlig med wergelandske og bjørnsonske landsfaderambisjoner og reiste på turne og rakket ned på de såkalte fire store, for å rydde plass til seg selv på parnasset. Er det virkelig så enkelt at Hamsuns skjønnlitterære bøker er geniale og at tankegodset fra de avskyelige artiklene hans ikke får innpass der? Er ikke journalisten også med på det skjønnlitterære lasset?

Til kjedsommelighet blir det påpekt hvor stor dikteren Hamsun er, ikke minst nå i jubileumsåret. Selv lar Hamsun protagonisten i Mysterier Johan Nilsen Nagel plukke adjektivet stor fra hverandre: Det blir snart en stor Mand i hver kommune; men av de største Mænd kommer det kanske aldrig til at bli én i hvert Aartusen. Ved stor Mand forstaar Verden ganske simpelt et Talent, et Geni, og Herregud, Geni er et meget demokratisk Begrep; saa mange Pund Bif at æte hver Dag gir Geni i tredje, fjerde, femte, tiende Ledd. Geniet i populær Betydning er ikke det uhørte, et Geni er bare et menneskelig Apropos; man stanser ved det, men man steiler ikke for det.

Det var nettopp dette som skjedde da jeg – etter å ha blitt spurt av Cinemateket om å holde en innledning i forbindelse med jubileumsvisningen av Sult og Markens grøde – leste disse to romanene på nytt. Pluss Mysterier. Jeg stanset ved dem, men jeg steilet ikke. Jeg koste meg, ble underholdt. Ikke et vondt ord om å underholdes, men en i hovedsak underholdende lektyre får meg ikke til å steile om den er aldri så raffinert. Da er jeg heller på lag med Franz Kafka som skriver i et brev til vennen Oskar Pollak: En bok må være øksen til det forfrosne havet i oss. Det tror jeg. Kafkas noveller og romanfragmenter er for meg slike økser, hver gang jeg leser dem. De tre Hamsunromanene er det ikke.

Interessant nok oppdaget jeg etter nylesingen av de tre Hamsunromanene at Eldrid Lunden beskriver noe av den samme opplevelsen jeg hadde med Sult i sin bok fra i fjor Modernisme eller litterær populisme – eit essay om Arne Garborg og Knut Hamsun: Gevinsten lesaren eventuelt sit igjen med vil ligge i for eksempel at han har late seg underhalde noen timar av tekstens driv og av dei formelle kvalitetane.

Sult og Mysterier er populistiske i betydningen publikumsfrierier. Markens Grøde er det samme, innbefattet Nobelpriskomiteens lesere. Ingenting galt i det. Jeg er ikke ute etter å ta den språklige luven fra Hamsuns bøker. Jeg vet ikke om noen norskskrivende prosaist som gjør ham rangen stridig. Men de tre bøkene jeg nå har lest, lever av språklige finesser og krumspring og setninger som er så dansende lette på foten og legges i munnen på så lurendreierske figurer at det ofte er vanskelig å gripe hva de egentlig betyr.

Journalisten Hamsun kommer ikke mye til orde verken i Sult eller i Markens Grøde. I Sult er jeg-fortelleren samfunnskritisk på sin måte ved at han er misfornøyd med alt og alle, inkludert seg selv. Eksplisitt samfunnskritikk finnes heller ikke i Markens Grøde, med unntak av et forsvar for å avskaffe straffen for barnedrap. Likevel er Markens Grøde en hyllest til det jord- og naturnære mennesket og samfunnet og dermed indirekte et angrep på den industrialiserte sivilisasjonen som er i anmarsj. Boken er samfunnsmessig tilbakeskuende eller et forsøk på å beskrive det helbredende ved at tiden står stille og den moderne tidsånden holdes på avstand.

Som journalist rakket Hamsun ned på utviklingen eller framskrittet i mange artikler. Samtidig vet vi at han drev et såkalt mønsterbruk på Nørholm med den tidens mest moderne maskiner. Han var også svært tidlig ute med å skaffe seg bil. Inkonsekvens? Ja, er det mulig å nærme seg Hamsun uten? For eksempel står diskusjonen om barnedrap i Markens grøde i grell kontrast til en artikkel Hamsun skrev et par år tidligere, der han gikk hardt ut mot barnemorderskene og mente de burde henges.

I Mysterier får journalisten Hamsun større plass enn i Sult og Markens Grøde. Tidsånden får så det flagrer av Johan Nilsen Nagel. Men tonen er en helt annen enn i artiklene. I romanene fører dikteren pennen. Kanskje det er derfor vi godtar eller ikke engang merker journalisten i mye av Hamsuns diktning, fordi de journalistiske partiene blir underfundiggjort av dikteren. Men fører ikke de skøyeraktige ordene og setningene til et tap av klar og konsekvent tenkning? Hamsuns artikler vitner om at journalisten fikk være mye alene for dikteren når han skrev. Men når Hamsun skrev romaner satt de ved samme bord. Kanskje ikke dikteren alltid merket det selv? Men for oss som leser Hamsun nå, burde det være lettere å merke. Kanskje vi kunne begynne der?

arivange@online.no