Endret: 17.11.2000 kl. 00:00
Avtalen innebærer 5,2 prosent samlet reduksjon i utslippene av klimagasser i perioden 2008-2012 sammenlignet med basisåret 1990 blant høyt utviklede industriland. Reduksjonsmålene er differensierte, noe som betyr at Island kan øke utslippene med ti prosent, mens EU-landene må redusere med åtte prosent. Norge kan øke sine utslipp med én prosent.
UTFORDRINGENE knyttet til reduksjoner av klimagasser er omgitt av store politiske og økonomiske interesser, i en helt annen skala enn tilfellet er med eksempelvis ozonskadelige gasser. Her demonstrerte verdenssamfunnet en oppmuntrende evne til relativt raskt å reagere på en tydelig miljøtrussel gjennom forpliktende internasjonale avtaler og effektiv styring av relevante industrisektorer. Selv om forsinkelsen i de naturlige systemene som regulerer ozonlaget gjør at vi fortsatt vil slite med skadevirkninger i lang tid, var industrien i stand til raskt å utvikle ny teknologi som fylte samme funksjon som de miljøskadelige gassene. En reduksjon av klimagassene, spesielt CO2, forutsetter store endringer i nasjonale og internasjonale transport- og energisystemer som i dag hovedsakelig er drevet av fossilt brensel. Omstillingene vil kreve mer tid og utfordrer verdiskapningen slik vi er vant til at den foregår i industrialiserte land.
ET INTERESSANT utviklingstrekk er imidlertid at den karbonbaserte industrien ikke lenger er like store motstandere av å legge om det globale energisystemet i retning fornybare kilder.
Tidligere British Petroleum har beholdt sine initialer, men byttet innhold til «Beyond Petroleum» (dvs. forbi oljealderen), og Shell fremstår nå som et energiselskap som bruker betydelige ressurser på utvikling av grønn energi. Riktignok utgjør investeringene i olje og gass fortsatt det alt vesentligste av disse selskapenes aktivitet, men denne taktiske posisjoneringen varsler etter manges mening starten på slutten av oljealderen. Nye tall fra Statistisk Sentralbyrå viser interessant nok at en eventuell bygging av to nye gasskraftverk i Norge vil bidra til å øke klimagassutslippene med 29 prosent i perioden som omfattes av Kyoto-avtalen, 2008 -2012. Selv uten gasskraftverk står Norge overfor store og meget kostbare tiltak for å møte våre internasjonale forpliktelser, dvs. ikke øke utslippene med mer enn én prosent fra 1990-nivå. Reduksjonene som omfattes av Kyoto-avtalen er kun å betrakte som en forsiktig start på veien mot det FN beskriver som bærekraftige nivåer. Dette understreker alvoret for den norske økonomien, avhengig som den er av fossilt brensel.
Et springende punkt i forhandlingene i Haag kommer til å være hvordan man i praksis kan utforme mekanismer som angir utslippsreduksjoner. Mye oppmerksomhet er rettet mot den såkalte «grønne utviklingsmekanismen» som er ment å stimulere til bærekraftig utvikling i fattige land, samtidig som den skal bistå i-landene i å nå sine forpliktelser. Investeringer i mindre miljøskadelig teknologi i utviklingsland legger forholdene til rette for en raskere overgang til moderne teknologi.
Utslippsreduksjoner som følger av disse tiltakene kan så godskrives det nasjonale klimaregnskapet i det landet som investerer i prosjekter.
ET VIRKEMIDDEL som det er knyttet langt større usikkerhet til er binding av karbon gjennom treplanting. Kyoto-protokollen åpner for at direkte menneskeskapte arealbruksendringer og skogtiltak kan tas med i de nasjonale utslippsregnskapene, men det er stor uenighet om hvordan karboninnholdet skal beregnes og hvilke effekter slike tiltak kan få lokalt. Norske selskap har vært svært tidlig ute med å etablere skogplantasjer, blant annet i Uganda og Tanzania. Det er inngått avtaler med Industrikraft Midt-Norge om avskriving av utslipp fra eventuelle gasskraftverk gjennom treplantingstiltak. I forkant av klimaforhandlingene i Haag har Norge sammen med USA inntatt en posisjon som oppfordrer til ubegrenset bruk av denne typen tiltak der målet er mest mulig kostnadseffektive utslippsreduksjoner. EU er på sin side svært kritisk til denne formen for klimaregnskap og krever absolutte tak på mengde utslipp som kan godskrives i utlandet for å unngå at avtalens integritet undergraves. Det var ikke mulig å få norske myndigheter og involverte dustriselskaper til å stille opp til debatt i forkant av klimamøtet i Haag, noe som understreker at saken er kontroversiell også i Norge.
INTENSJONEN BAK «den grønne utviklingsmekanismen» slik den er beskrevet i Kyoto-protokollen er å fremme bærekraftig utvikling i fattige land, og mange stiller store spørsmålstegn ved treplanting som virkemiddel i denne sammenhengen. I tillegg til problemene med beregning av mengde karbon som blir bundet opp i plantasjer, har avtalene som norske selskap har inngått med afrikanske myndigheter en varighet på 50-99 år. Landene som inngår leieavtalene binder altså opp plantasjearealer for svært lange tidsrom, og det forutsettes tilgjengelig kapital for kontinuerlig gjenplanting. Leieinntektene for myndighetene varierer i disse prosjektene fra 16-28 kroner per hektar, og denne prisen er en vesentlig årsak til de betydelige kostnadsbesparelsene som kan hentes ut for vestlig industri.
Omstendighetene rundt såkalte «karbonprofitter» har da også fått betydelig mer oppmerksomhet på de siste klimakonferansene enn utslippsreduksjoner på hjemmebane.
SPØRSMÅLET ER om fattige land er tjent med å binde opp vesentlige deler av sitt areal til slike formål, og om dette er et virkemiddel som fremmer bærekraftig utvikling i disse områdene.
Hva skjer den dagen tidligere utviklingsland får klimaforpliktelser, og selv får behov for kostnadseffektive tiltak i form av skogplanting? De hurtigvoksende tresortene som benyttes utgjør også for det meste monokulturer som drastisk reduserer det biologiske mangfoldet, og i flere prosjekter blir naturskog fjernet for å gi plass til karbonplantasjer.
Skogbranner, endringer av klimatiske vekstsoner og landkonflikter er andre trusler mot en stabil karbonbindende effekt, og bidrar ytterligere til å svekke treplantingens status som klimapolitisk virkemiddel.
Når en tar i betraktning den store veksten i fornybare energikilder som understøttes av stadig sterkere økonomiske interesser, er det risikabelt å satse på å kjøpe seg fri fra egne forpliktelser slik Norge ser ut til å gjøre i klimaspørsmålet.
Langt verre er det at Norge, sammen med USA og Japan har lagt seg på en svært defensiv linje som bidrar til å uthule den kanskje viktigste miljøavtalen noensinne. Hverken verdens fattige eller kommende generasjoner er tjent med at Norge får gjennomslag for sine snevre egeninteresser i Haag.
