- Hvem var Johanne for tre år siden?

- Jeg var veldig usikker og ble såret av den minste ting. Jeg hadde veldig dårlig selvtillit, og tenkte bare stygt om meg selv.

- Hvem er Johanne i dag?

- Jeg har en god selvfølelse og høy selvtillit – er positiv og glad. Har mange venner og trives i livet.

Johanne og hennes mor sitter rundt stuebordet i rekkehuset i Trondheim. De ser på hverandre og det glimter til i øynene til begge to. Tonen er lett, de er samkjørte og avløser hverandre i fortellingen. Om jentungen som var i ferd med å ødelegge seg selv.

- Du var et troll. En ekkel, motbydelig unge, sier moren.

- Ja. Jeg mener det selv også. Men det var sykdommen som snakket, svarer Johanne.

Trigget av kontakten

Det meste skjedde på internett. Hun skrev hemmelige blogger om selvskading, sulting, spiseforstyrrelser. Johanne hadde tre blogger, var med i flere Facebook-grupper – og var også på Twitter.

- Hun var sugd opp i en virkelighet med forherligelse av sulting og skading, og med planlagte selvmord. Den ultimate planen var å bli en engel, forteller moren, som mener disse foraene er livsfarlige.

Johanne er enig.

- Man ser det ikke selv når man holder på. Nå ser jeg hvor trigget jeg ble av å ha den kontakten. I starten var det en positiv støtte fordi jeg slet, og fikk mye oppmuntring og bekreftelse på nett. Jo verre jeg hadde det, jo sterkere tilbakemeldinger fikk jeg. Men etter hvert blir det slik at man ikke ønsker å bli frisk lenger, man vil bare bli enda sykere. Dem som skal hjelpe oss, i behandlingsapparatet, latterliggjør vi. Fokuset i disse gruppene er ikke å bli bedre, men å lure systemet.

Fra helvete og tilbake

Når hun ser tilbake mener Johanne at problemene startet allerede i 5.-klassen. Hun var ikke fornøyd med seg selv, og tenkte mye på hva andre tenkte om henne. Hun begynte å få problemer med mat, og trente masse.

På ungdomsskolen skaffet hun venner moren omtaler som «utskuddene», og Johanne korrigerer:

- Vennene mine, de jeg klikket med. Vi røyket og drakk, var sent ute om kveldene, og jeg ville ikke fortelle mamma hvem jeg var med.

Sommeren før første året på videregående skjønte både Johanne og moren at hun var syk.

- Jeg så at hun hadde kuttet seg. Vi dro på ferie til Sverige, og vi hadde bare med min Ipad. Hun satt og skrev på bloggen sin. Jeg gikk inn etterpå og fikk da lese hva min datter hadde skrevet og postet av bilder. Det var en blogg fra helvete og tilbake. Det var ufattelig. Hvilket menneske hadde skrevet dette?

På bloggene sine skrev Johanne utførlig om både måter å skade seg på, og hvordan og når hun skulle dø. Problemene akselererte. Faren og helsesøster fikk henne inn i systemet hos Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i tiende klasse, men selv ville hun ikke ha hjelp. Hun hadde ingen kjemi med psykologen hun fikk.

- Jeg ville ha hjelp, men egentlig ikke, jeg klarte ikke å ta imot noe. Jeg var så syk, hadde ingen lyst å leve.

- Jeg kjempet imot

Johanne hadde en sterk depresjon og angst i begynnelsen av første året på videregående. Hun ble vurdert å være aktivt suicidal og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling på Lian. Hun var i sterk opposisjon til moren, men søkte støtte og trøst i venner som støttet henne i sin destruktive adferd.

- Jeg skulle ikke få lov å komme på besøk engang. Hun var 16 år og hadde krav på å ha et privatliv, ble det sagt. Jeg fant meg aldri i det der, aldri! Jeg kjempet imot, hun var 16 år, jeg er moren hennes, jeg holder meg ikke unna slik at hun kunne sitte der i fred og blogge om den beste måten å kutte seg opp på, og beste kostholdsråd: Rugsprø, sier moren engasjert.

Men oppholdet på Lian var første gang Johanne så at det var et håp. Etter tre dager der, ville hun ikke ut:

- For første gang tenkte jeg, hei, her får jeg hjelp!

Men hun ble utskrevet der, mot hennes egen og moren sin vilje. Hun var ikke syk nok til å være der lenger.

Som i svime

Hun hadde satt en dato for når hun skulle dø. Moren ante at noe alvorlig var i gjære da hun ikke kom hjem. Hun varslet politiet, som rykket ut og lette etter henne på steder hun kunne være. De fant henne klokken 01 om natta, rett før det var for sent.

- Jeg husker nesten ingenting, jeg var som i svime, registrerte nesten ikke blålysene. I dag er jeg glad de kom, sier Johanne.

Dagen etter fikk ikke foreldrene vite at hun var innlagt, legevakten nektet å gi ut informasjon om det siden hun var 16 år, det gjør moren rasende den dag i dag. Og da Johanne ringte hjem og ba om klær og personlige eiendeler, fikk hun klar beskjed av moren: Hun kom ikke til å få noe som helst før moren fikk tilgang til passord, og pinkoder til pc og telefon. Johanne ga etter. To uker var hun på akuttposten, med tett oppfølging og overvåkning.

- Det måtte være tøft å være så tøff?

- Jeg er heldigvis et praktisk anlagt menneske, mer enn følelsesmessig. Jeg visste at det var nødvendig. Jeg skulle fotfølge henne, jeg skulle vite alt, hele tida! Snoker du igjen, mamma, spurte hun. Ja, sa jeg. Alltid! Og slik ble jeg nok et sikkerhetsnett også.

Ny nedtur

Etter dette fikk Johanne kontakt med ambulant team. Og der traff hun en psykolog hun fikk veldig god kontakt med, og som hjalp henne mye – i samarbeid med moren og hennes gode venninne. Hun fikk også tilbud om å bli med på en ny behandlingsform, kalt DBT. Et behandlingsopplegg med telefonoppfølging og mestringsmetoder (se egen sak).

- Det at jeg kunne ta kontakt uansett på døgnet, var helt avgjørende. Når angsten kom, når skadetrangen kom. Og jeg lærte meg teknikker for å skifte fokus. Men det er ikke slik at man blir frisk. Man må ville bli frisk, man må gå den veien selv.

- Når kjente du at det gikk rette veien?

- Da jeg fikk Jimmy. Hesten pappa kjøpte til meg hvis jeg lovet å kjempe for å bli frisk.

Hesten Johanne hadde knyttet seg til, var en «problemhest», som kun knyttet seg til få mennesker, Johanne var en av dem. Han ble veldig viktig. Men så døde han. Da ble det en stor ny nedtur.

Klar beskjed

- Da tenkte jeg at nå er det nok, da hadde vi alle prøvd med godsiden og hjelp og støtte, nå eksploderte jeg i sinne. Jeg sa at hun ikke kom til å bli en engel, tvert imot kom hun til å sitte i et hull sammen med de andre som nektet å ta imot det livet har å by på. Jeg spurte henne om hun ikke heller skulle bruke livet sitt til å bli viktig for noen som trengte det. Så dro vi til Paris, forteller moren.

- Paris ble et vendepunkt. Jeg bestemte meg. Nå skal jeg bli frisk. Etter det har jeg ikke vært innlagt, og jeg trenger ingen medisiner. Nå spør jeg meg selv hva i himmelens navn jeg har holdt på med. Jeg vil være i klassen, min, jeg vil være ute, få meg utdanning og jobb, jeg vil leve! Og jeg klarte å se det positive i at Jimmy døde. At jeg kan gjøre noe for andre dyr. Nå er det bare rart å tenke på at den jenta som satt oppe på rommet sitt og skadet seg, var meg.

Johanne er ikke lenger på de aktuelle nettforaene, og hun blogger ikke lenger. To av medlemmene på den ene Facebook-gruppa hvor hun var medlem, tok livet sitt i den perioden hun var medlem.

- Det er et sant under at vi sitter sammen her. Det var tøft å stå i det, men hadde ikke jeg trengt meg på, sørget for å vite alt, hadde ikke du sittet her i dag, sier moren.