Her sitter jeg sammen med min sønn Erik og hans medsoldat Vivian under stjernehimmelen i utkanten av den afghanske byen Maymaneh. De er på nattevakt. Alt ånder fred og stillhet. Vi hører hunder som bjeffer og sirisser som synger mens vi skuer mot de bølgende høydene rundt byen. Dette er provinshovedstaden i Faryab, nord i det fattige, krigsherjede landet.

Men vi ser også de høye murene og piggtrådsperringene som omgir militærleiren. Jeg ser de væpnede unge soldatene, sandsekkene, sperringene, de pansrede kjøretøyene. Gjennom nattkikkertene kan vi se alt som beveger seg i nærheten. Det er akkurat nå bare de to hundene. Roen er ingen selvfølge. I vinter angrep afghanske demonstranter leiren etter at amerikanske soldater hadde brent en del utgaver av Koranen.

Det er historisk, sier sjefene for den norske styrken: I løpet av de ti årene norske soldater har vært her i Maymaneh skal det aldri før ha skjedd at foreldre har besøkt sine sønner eller døtre i uniform her. Noen av soldatene i min sønns kompani kjenner meg allerede som «hu mora». Jeg har ikke mast meg inn i leiren fordi jeg er en ekstremt kontrollerende mor. Slik er jeg ikke. Erik synes ikke det er flaut at mora kommer på besøk. Det er kult at jeg kommer.

Jeg er invitert med på turen som pressemenneske i en delegasjon fra Forsvarsdepartementet, ledet av statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap). Han og hans rådgivere, passet på av et antall bevæpnede PST-folk og livvakter, er her for å forsikre seg om at neste etappe i den norske operasjonen går etter planen. I løpet av noen hektiske, inntrykkssterke, varme og støvete dager besøkte vi de fire basene der norske soldater er stasjonert.

Nå skal de pakke sammen i Faryab. Nato har gitt ordre om at ISAF-styrken skal være ute av provinsen innen 1. oktober i år. 350 norske, 150 latviske og amerikanske soldater skal forlate leiren i Maymaneh. 160 kjøretøyer og 250 containere med utstyr skal flyttes, i første omgang til den store leiren i Mazar-e Sharif. Den ligger i naboprovinsen Balkh. Leiren blir stående. Når de utenlandske soldatene er ute, skal den afghanske hæren (ANA) flytte inn. Da overtar de alt ansvar for sikkerheten i provinsen. Det kan bli en tøff oppgave.

Styrkeforholdet mellom ISAF og opprørerne i Faryab er i dag 70-30 prosent, ifølge oberst Odd Søbstad. Trondhjemmeren er sjef for leiren i Maymaneh. Da de norske styrkene kom hit, var Faryab lovløst område. Generalen for ANAs første brigade, Noor Mohammed, regner med at det kommer til å bli et oppsving i urolighetene den første tiden etter at de har tatt over. Andre militære vi møter frykter full borgerkrig når ISAF-styrkene er ute.

Jeg har med hjemmelaget sjokoladekake og fire poser vaffelrøre. Det skal nytes sammen med resten av laget til min sønn. Jeg har møtt dem før, da Forsvaret arrangerte familiehelg på Ørland for pårørende av hele kompaniet som reiste ut i mai. De er helt alminnelige norske ungdommer i 20-årene. Kompaniet har ansvaret for sikkerhet og eskorte i Maymaneh.

Sønnen min har vært ute før. Da var han i en annen tjeneste og en annen fase av det norske oppdraget. Jeg har vært redd og nervøs. Han deltok i en såkalt Task Unit som deltok i operasjoner utenfor leiren. Hva oppdragene gikk ut på, vet jeg ikke. Det kunne gå flere uker uten at jeg hørte noe fra ham. Nå er jeg ikke så nervøs. Det hjelper å vite. Oppgavene er annerledes. Frem mot 1. oktober vil den norske aktiviteten handle stadig mer om flytting, i første omgang til Mazar-e Sharif, i mindre grad om operasjoner utenfor leiren. For en mor virker det beroligende. Men fortsatt er norske soldater med i kamper, så sent som fredag morgen da Taliban angrep et bryllupsfølge utenfor Kabul.

Soldatene er omgitt av murer og piggtråd. De er alltid uniformert og bærer alle en Glock på hofta. Det farligste er å forflytte seg mellom to punkter. Fra flyplassen de få hundre meterne inn til selve leiren blir vi fraktet i pansrede kjøretøyer. Vi må på med sikkerhetsvest og hjelm. Det må vi også ikle oss når vi kjører rolig gjennom Maymaneh by til den mindre leiren Camp Griffin.

Langs den støvete veien vinker barn og ungdommer til oss, andre viser oss fingeren. Vi ser kvinner i blå burkha og grupper med menn som bare sitter, ser på trafikken og prater. Vi stopper ikke. Det er for risikabelt.

Stemningen i leiren virker god. Tonen er åpen, vennlig og uformell. Det er satset mye på at soldatene skal ha det bra, med velferdsbrakke, treningsrom, et soldekk med et lite basseng. Når vi er der, har jentene «grinekveld» med romantisk film. På kiosken kan de kjøpe snus og smågodt, i «Eagle's Nest» på Peace Road slapper de av med småprat og en cola. Alkohol finnes ikke i norske leire. – Det er et spesielt liv, men vi har valgt det selv, sier en av soldatene.

Frem til 4. juni het styrken PRT – Provincial Reconstruction Team. Norge har hatt 18 PRT'er i Afghanistan på de ti årene vi har hatt styrker her. Nå er ordet «Transition» - overgang. Derav begrepet TSG-F, Transition Support Group-Faryab.

Et annet nøkkelord er mentorering, veiledning. En vesentlig del av overgangen er at afghanerne tar stadig mer av ansvaret for sikkerheten i landet. Gjennom den veiledning de har fått av også norske mentorer fra det militære og fra politiet, skal de i økende grad ha blitt i stand til den vanskelige oppgaven. Selv om de vestlige styrkene som i dag teller 130.000 kvinner og menn gradvis trekker seg ut, vil det fortsatt bli et solid vestlig militært fotavtrykk igjen i Afghanistan. Hvor stort og hvor langvarig er ikke klart. Norge kommer til å bli stående i de topphemmelige spesialstyrkene i Kabul. Det skal også sendes inntil 100 militære veiledere som skal bidra til å utvikle den afghanske politistyrken.

Norske politikere fremhever hele tiden den blanke siden av medaljen når de snakker om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. De har behov for å begrunne uttrekkingen. De mener afghanerne nå er klare for å overta ansvaret selv. Jobben er gjort fra vår side. Afghanske militære ledere forsikret også at de er klare for å overta alt ansvar. Men de presenterte den norske delegasjonen for lange lister over sine behov. Det handlet om alt fra flere veiledere bedre feltstøvler, fly og medisinsk støtte. – Vi har gode soldater og en god hær. Men så lenge våre ledere er gjennomkorrupte, har vi et enormt problem, sa en ANA-offiser av lavere rang.

Sett fra Maymaneh noen dager i juni 2012 kan forholdene virke stabile. Faryab er en av de roligste provinsene i Afghanistan. Slik er det ikke overalt. En norsk ansatt i ISAFs hovedkvarter i Kabul, forteller om de faste, ukentlige minnestundene for drepte soldater. Daglig leser vi nyheter om selvmordsangrep flere steder i landet. De rammer særlig sivile, men også afghanske og internasjonale soldater. Taliban er ikke slått ned.

Det eneste som er sikkert i Afghanistan nå, er at alt er usikkert. Men de to i tårnet i Maymaneh hadde en rolig natt. Den eneste som prøvde å ta seg inn i leiren, var en av de bjeffende hundene. Den ble jaget bort.