Kronikk, onsdag 11. juli 2012

Kjønnskrigens nye forsvarssjefer

Sommeren er høytid for barnebortføring. I løpet av de to siste årene er 109 barn bortført fra Norge, og trenden er økende, sannsynligvis fordi staten premierer barnebortføring ved å drive inn barnebidrag på kidnapperens vegne.

Saken oppdateres.

Den erfarne advokaten Morten Furuholmen sier at han kjenner ingen andre eksempler der staten aktivt går inn og finansierer en kriminell virksomhet.

 

I syv år har regjeringen lovet å stoppe både barnebidrag og trygd til barnebortførere, men har likevel ikke gjort noe annet enn å stemme ned opposisjonens stortingsforslag om å fjerne de samme ytelsene. TV2s reporter Ronnie Baraldsnes har i flere måneder prøvd å få svar på hvorfor regjeringens løfter ikke er fulgt opp med handling, uten å lykkes.

 

Den nyutnevnte barneminister Inga Marte Thorkildsen nekter å snakke med TV2 om bortførte barn. Men hun stiller opp i profilintervjuer i helgemagasiner, hvor hun får markedsføre sine ideologiske prosjekter uten ubehagelige spørsmål som kan sette leserens helgeidyll i fare. I Dagbladet Magasinet 26.05.12 sier hun ubeskjedent at hennes spesielle kontakt med mennesker i vanskelige situasjoner har gjort hennes argumenter overfor kolleger mer overbevisende, og at hun som statsråd kan få til grep som gjør at barn og kvinner får et bedre liv. Ukeadressa 28.04.12 omtalte Thorkildsen som: ”Barnas nye forsvarssjef”, og skriver videre ”at hun drømte om å bli sterneadvokat i L.A. I stedet tok hun oppdraget som norske barns fremste forsvarer”.

 

Regjeringen forklarer at NAV er tvunget til å overførere bidrag til barnebortførere fordi Norge har signert Haagkonvensjonen. Nå viser det seg imidlertid at verken våre naboland eller andre land som har signert konvensjonen utbetaler penger til barnebortførere. Försäkringskassan (Sveriges NAV) sender bidragskrav fra barnebortførere til domstolene. Haagkonvensjonen har en unntaksregel som sier at krav som er støtende mot det enkelte lands rettsorden kan avvises. Svenske domstoler anser barnebortføring som støtende mot svensk lov, derfor får ikke barnebortførere penger. De andre konvensjonslandene løser problemet på samme måte.

 

Det er altså ikke konvensjonen som tvinger NAV til å sende penger til barnebortførere, men tvert om den særnorske tolkningen av konvensjonen som gjør at vi velger å belønne kriminelle, såfremt de er kvinner. NAV utbetaler nemlig bidrag bare til kvinnelige barnebortførere, mens barn bortført av fedre derimot får ingenting. Slik strider NAVs praksis også mot både bidragslovgivning og likestillingslovgivning.

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fikk i 2005 sin første klage på denne praksisen, men LDO nektet å gripe inn. I 2008 ble en ny klage avvist av daværende ombud Beate Gangås, som mente at bidragstrekkene ikke var ”personlig inngripende” for klageren, vel vitende om at mannen som klagde var pålagt å betale dobbelt bidrag for sitt bortførte barn. Dette fordi norske myndigheter lar utenlandske domstoler fastsette bidragene. Slik finansierer ikke bare norsk rettsvesen kriminalitet, men de tar det et skritt videre og prisgir norske borgere til utenlandske domstoler.

 

Å miste eller å få kidnappet sitt barn er noe av det mest traumatiske et menneske kan oppleve. Men juristene i LDO mener noe helt annet, vel å merke dersom ofrene er menn. Vårt nye Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik støtter denne forståelsen, og signaliserer slik at hun først og fremst er et kvinneombud.

 

I en kronikk i Dagbladet 10.09.11, skrev Ørstavik at det er for mange hvite menn over 40 år i lokalpolitikken. Hun oppfordret velgerne til å foreta et ”kvinnekupp” ved å stemme opp kvinnene nederst på valglistene, i håp om å få til en ”ønskereprise” av kvinnekuppet i Asker kommunestyre i 1971. Ørstavik ser ut til å glemme at norsk lokalpolitikk er avhengig av dugnadsarbeid fra både kvinner og menn, samt at det har skjedd en del utvikling på likestillingsfronten siden 1971. I Ørstaviks univers synes det som om menn bare gjør seg skyldig i å skygge for en underskog av dyktige kvinner, og at menn bør lukes vekk, uavhengig av om de sitter i Statoils styre eller i Snillfjord kommunestyre.

 

Anniken Huitfeldt, leder av Arbeiderpartiets kvinnegruppe, var barneminister i 2008 og 2009. Audun Lysbakken tok over og ga nylig staffettpinnen videre til Inga Marte Thorkildsen. Skiftet fra Ap til SV foregikk nokså sømløst, fordi det er liten forskjell mellom SV og Arbeiderpartiets kvinnegruppes politikk når det gjelder kvinner, barn og likestilling.

 

Inga Marte Thorkildsen har nå det overordnede ansvaret for LDO, men ombudet skal være faglig uavhengig av departementet. Likevel ser vi at LDOs prioriteringer gjøres i symbiotisk samklang med SV og Arbeiderpartiets kvinnegruppe. Derfor er det naturlig å spørre seg om LDO er et uavhengig ombud, eller om de nå er en del av regjeringens partiapparat? Mandatet til LDO er å håndheve diskrimineringsforbudene i lovverket, og bekjempe diskriminering uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering og alder. Men hvordan kan ombudet gjøre det stikk motsatte, ved å oppfordre til et kvinnekupp som krever at mennesker fjernes fra valglistene på grunn av deres kjønn og alder?

 

Kanskje er det aller største kvinnekuppet det politiske kuppet av LDO, med sine 53 millioner i årlig bevilgning, og sine 65 byråkrater som utnyttes til fotsoldater i en ideologisk kjønnskrig.

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?