Det gjelder særlig opplevelsen av rommet mellom husene. Det er ikke uten grunn at Byantikvaren i Trondheim har klassifisert enkeltbygningene og det samlede miljøet som antikvarisk verdifullt.
Sommeren 1962 var beboerne på plass i nyoppførte kjedehus i Frydenbergveien. Området kjennetegnes av de høyreiste og markante gavlene på de i alt 20 boligene organisert omkring en stor lekeplass. Alle husene er utformet med store glasspartier som åpner interiørene mot beskyttede grøntarealer. Vedlikehold av den tidstypiske material- og farveholdning er sikret med bestemmelser i skjøtene. Enkelte senere utvidelser samt tilbygg av carport er foretatt med respekt for helhet og arkitektonisk karakter.
Initiativtager og byggherre var "Boligstiftelsen" ved SINTEF/ NTH. På 1950-tallet hadde stiftelsen reist boligblokker langs Jonsvannsveien for vitenskapelige assistenter og stipendiater. Nå var målgruppen de fast ansatte. Det endelige prosjekt var utarbeidet av arkitekt Jarle Øyasæter; senere dosent ved arkitekturfakultetets boliginstitutt. På tidlig 60-tall hadde han ansvar for utforming av flere rekkehusområder i Trondheim; alle kjennetegnet av gjennomarbeidede boligplaner, enkle former og gode proporsjoner. På tegnebordet hadde han også Dalen Hageby, med flere ulike hustyper. Der finner man blant annet en kjedehusrekke; en rekkehusvariant som tidligere var lite anvendt. Frydenbergområdet representerte gjennombruddet for denne hustypen.
Kjedehuset forutsetter et noe større boligareal enn de fleste ordinære rekkehus, og kunne vanskelig finansieres med husbanklån. Løsningen gir mange av eneboligens kvaliteter, men på minimalt tomteareal. Formuttrykket kan bli mer variert og lysinnfallet bedre enn i regulær rekkehusbebyggelse og med beplantning kan det oppnås flytende og sosialt stimulerende overganger mellom private og felles utearealer.
Rekkehuset har en lang historie og var ofte knyttet til sosial boligbygging. Som bolig for arbeidere og funksjonærer i verksbebyggelsen fra 17-og 1800-tallet samt i boligfeltene ved nyere industristeder har hustypen demonstrert bruks- og formmessige kvaliteter. På begynnelsen av 1900-tallet var riktignok Egne Hjem-bevegelsens småhus en foretrukken løsning. Men med funksjonalismen ble rekkehuset igjen attraktivt i flere miljøer. I etterkrigstiden ser man at mange arkitekter eksempelvis lot seg inspirere av Arne Jacobsens kjedehusområde ”Søholm”, oppført 1950 i Klampenborg nord for København.
I Trondheim med Strinda var firemannsboligen i mange tiår, gjennom mellomkrigstiden og frem mot 1950-årene, den dominerende løsning for utbygging med små leiligheter i lav og åpen bebyggelse. Gradvis fikk denne husformen konkurranse fra rekkehuset, selv om dette i datidens ressursknappe periode figurerte nederst på myndighetenes liste over foretrukne løsninger, etter fire-og tomannboliger. Et tidlig rekkehus-eksempel er postfunksjonærenes boliger fra 1952 i Dybdahls vei.
Det var våren 1960 ”Boligstiftelsen” ble tilbudt å bygsle en større tomt av Frydenberg gård hvor driften var opphørt, i likhet med så mange bynære gårdsanlegg i Strinda. Besetningen på 4 kuer, 2 hester, 20 høns og 6 griser var borte, og så vel hoved- som kombinert låve- og fjøsbygning sto for fall. Pr. i dag står bare en rekke flotte asketrær tilbake og utgjør et markant innslag i strøket.
Utstykningen var begynt midt i 50årene og deler av arealet var regulert til rekkehusbebyggelse. Dette passet Boligstiftelsen godt ettersom det ble diskutert med hvilken hustype man skulle fortsette sitt boligengasjement. Styret vedtok å takke ja til henvendelsen og sendte ut forespørsel i NTH-miljøet for å sondere interessen. Responsen var meget god og pr. 1.juli 1960 kan man ut fra styreprotokollen konstatere at en plankomité var trådt i virksomhet. Tre arkitekter hadde sagt seg villige til å komme med utkast. Tegningene ble i neste omgang stilt ut i Rådssalen på NTH, hvor interessenter kunne fremme sine synspunkter. I likhet med juryen fant man arkitekt Øyasæters forslag best egnet som grunnlag for videre bearbeidelse.
Konkurrentenes oppgave hadde vært, med mulighet for små avvik innenfor gjeldene reguleringsplan, å anvise løsning for minimum 22 boligenheter. Disse skulle være av to typer, henholdsvis 100-105 kvadratmeter og 125-130 ditto; alle med separate garasjer. Arealet for den planlagte lekeplass måtte ikke reduseres. Arkitektene ble ellers stilt forholdsvis fritt til å foreslå så vel ”boligform som hustype”, men hver bolig burde løses med 4-5 rom samt kjøkken, bad, separat toalett og kjeller.
Øyasæters prosjekt opererte med 20 sammenkjedede hus, 15 små og 5 større. Alle enheter består av et toetasjes, tverrstilt hovedvolum og et lavere mellombygg med vaskerom og garasje koblet til nabohus. Rekken med de største husene fikk stue og balkong i andre etasje, og var etter påtrykk fra Boligstiftelsen vendt mot utsikten i vest, mens de to rekkene med mindre enheter ble plassert nærmest boligblokkene i øst.
En bærende idé i planen var plassering av lekeplassen; som et stort, åpent og beplantningsmessig avgrenset fellestun. Dette fleksible uterommet har på mange måter fungert som limet i områdets sosiale liv; i startfasen for de voksne under selve opparbeidelsen, deretter for de om lag 40 barna med deres egne initiativ og arrangementer. Nye huseiere trekkes nå til området og lekeplassen er ved å våkne til nytt liv.
Tre generasjoner beboere kan pr. i dag se frem til årets sommer- og jubileumsfest i august.