Presset på president Bashar al-Assad og hans regime øker. Selvmordsangrepet som drepte forsvarsministeren og tre andre av presidentens sentrale medarbeidere denne uken, var et hardt slag. Det viser at Assad ikke klarer å beskytte sin nærmeste krets av maktpersoner. Og at det kan finnes forrædere nær presidenten selv. Mange analytikere peker på denne enkelthendelsen som et vendepunkt i utviklingen.

Flere tegn tyder på at regimet nærmer seg slutten. Men sluttspillet blir dødelig for syriske sivile. De har allerede betalt en høy pris for Assad-regimets brutale midler for å holde seg ved makten. Regimets vilje til å bruke makt og vold mot sine egne er sjokkerende, og trolig langt verre enn det som er avdekket så langt. Syria har også store lagre av kjemiske våpen, og frykten for at Assad vil ty til disse, er stor.

Det internasjonale samfunnet står som maktesløs tilskuer til dramaet som utspiller seg. Stormaktenes egne nasjonale interesser går foran viljen til å bidra til å begrense katastrofen. FNs rolle i landet er svært begrenset, og det er tvilsomt om det er mulig for FNs representanter å gjøre noe som helst slik situasjonen er nå. Borgerkrigen kan bli lang.

Opprørerne utgjør ingen homogen gruppe, men er sammensatt av ulike etniske og religiøse grupperinger. Dermed er det på ingen måte sikkert at borgerkrigen er over den dagen regimet faller. Det er tvert imot en reell fare for at det kan bli etterfulgt av mer kaos og vold i landet. Noe som igjen kan spre seg ut over landets grenser, og gjøre situasjonen i en ustabil region meget farlig.

Derfor er det ingen tvil om at det internasjonale samfunn både har et ansvar for og sterke egeninteresser i å bidra til en overgang som er mest mulig smertefri. Med de sterke motsetningene mellom stormaktene, som senest kom til uttrykk da forsøket på enighet i FNs sikkerhetsråd havarerte på torsdag, blir det en vanskelig jobb. Men forberedelsene til hva som skal skje etter regimets fall må stå høyt på dagsordenen, og støtte til etablering av en ny regjering er viktig for å bidra til stabilisering.

Motsetningene mellom Russland og USA, som har hindret FN i å spille en rolle for å presse Assad-regimet, er delvis en arv etter Natos rolle i Libya. Dette er kostbar lærdom, som først og fremst viser hva som er prisen for å forfølge nasjonale egeninteresser fremfor å ta hensyn til den farlige ustabiliteten i regionen.