Stortinget vedtok i 2005 enstemmig å oppheve løsgjengerloven, som blant annet satte forbud mot tigging. Denne uverdige loven fungerte som sosial renovasjon for å kunne bortvise tiggere, løsgjengere og andre som vekket anstøt i gatebildet, men som for øvrig gjerne ikke gjorde noe straffbart.

Etter at løsgjengerloven ble opphevet har det skjedd to vesentlige endringer: For det første har store grupper fattige fra Øst-Europa fått visumfri tilgang til Norge og andre vestlige land. For det andre er det blitt et større økonomisk skille mellom Norge og de fleste andre land. Det er ikke det minste overraskende at fattige mennesker søker en bedre tilværelse i et av verdens rikeste land. Geografi og klima sørger likevel for at Norge tross alt har en svært begrenset utfordring med tilreisende romfolk. Utfordringen er ikke større enn at den bør kunne løses på andre måter enn å rope på forbud og stengte grenser.

Tiggeforbudet ville kanskje ikke blitt opphevet hvis det var blitt sett i sammenheng med et åpnere Europa. Men det er ikke et argument for å gjeninnføre løsgjengerloven. Politidirektoratet mener at tigging fører til kriminalitet og ordensproblemer. Direktoratets argumentasjon overbeviser likevel ikke om at et forbud mot tigging vil føre til mindre kriminalitet. Politidirektoratet anbefaler i et brev til Justisdepartementet at tiggeforbudet gjeninnføres. I brevet vises det blant annet til støy, overnatting i parker og friluftsområder og andre former for uønsket adferd som ikke har med tigging å gjøre. Det som står igjen av denne argumentasjonen er at forbud mot tigging er et tiltak mot noe vi ikke liker og helst ikke skulle ha sett i vårt rike og vellykkede samfunn.

Tigging er problematisk av mange grunner. Det er heller ikke greit når mennesker slår seg til i et friluftsområde i Malvik, ved Erkebispegården i Trondheim eller i et steinbrudd i Oslo. Men like lite som at problemene rundt tigging løses ved forbud, er det heller ingen løsning at romfolk blir jaget fra sted til sted.

Hvor skal omreisende romfolk bo? Hva skal de leve av? Det er spørsmål uten gode svar, men det nytter å lete. Prosjekter i EU-regi viser flere eksempler på vellykket integrering av romfolk, slik det blant annet har gått frem av reportasjer fra Spania og Belgia.

Det eneste som er helt sikkert er at løsningen verken ligger i forbud eller i forfølgelse.