Den argentinske legen Ernesto Guevara ble Latin-Amerikas revolusjonslegende Che, og verdens bilde av mannen og krigeren er mytepreget og mystisk den dag i dag. Det må ha vært gåten som tiltrakk regissør Steven Soderbergh i den grad at han ga seg i kast med et halsbrekkende portrettprosjekt. Så han for seg en spanskspråklig maratonfilm på godt over fire timer (i så fall et «umulig» opplegg publikumsmessig i USA), eller planla han to frittstående filmer slik resultatet er blitt? Part 1, som har tittelen «Che - Argentineren», er i grunnen en naturlig helhet, men i mytebildet framstår Che her i halvfigur, tegnet som anfører og helt. De svært varierende og omdiskuterte inntrykkene ettertiden har fått, kommer sterkere inn i del to, «Che - Geriljalederen» (norsk premiere 17. april). Begge filmene var med i Cannes-mønstringen i mai, hvor Benicio Del Toro fikk skuespillerprisen. Vel fortjent, for han spiller T-skjorta av alle andre og er det sterke midtpunkt i begge filmene. Del Toro binder hele verket sammen med sin evne til å avdekke personlige trekk gjennom tålmodighet og detaljstudier.Første film forteller om Che som kriger, strateg, inspirerende leder og forbilde i siste halvdel av 1950-tallet. Den unge astmaplagede legen sluttet seg til en geriljagruppe hvor Fidel Castro var anfører i forsøket på å frigjøre et vanstyrt Cuba. I tablåer skisseres den tunge framrykningen mot Havana, det starter med 80 mann, et opplegg som bare ville lykkes hvis styrken kunne bygges ut underveis. Midt i strabasene mister Che aldri motet eller oversikten og markerer seg mer og mer som en selvfølgelig hærfører. Soderbergh har tydeligvis ingen ønsker om å finne en «forklaring» på dette, han lar mennesket Che forbli gåtefullt. (Når jeg nå ser første del igjen, blir inntrykket mer positivt, fordi jeg før har sett verket i sin helhet.)Soderbergh lager filmer i høyst ulike genre. Nå finner han et dvelende tempo som på en måte tvinger oss inn i den slitsomme, utmattende, omstendelige prosessen som skildres. Og filmen forankrer Che-portrettet i svart-hvitt-sekvenser som dokumenterer skikkelsens posisjon bl.a. ved å vise hans New York-besøk i 1964 da han holdt innlegg i FN. Disse doku-innstikkene gir filmen en særegen, autentisk karakter, det er for øvrig spansk natur som illuderer som kubansk landskap.