Rømte før han skulle sendes ut av landet

23-årige Dritan har Downs syndrom og er døv. I dag skulle han sendes til Albania, men stakk av.

Foto: LEIF ARNE HOLME

Saken oppdateres.

Den albanske asylsøkeren Dritan Kreshpaj (23) har Downs syndrom og nyresvikt, han er døv og mangler språk. I dag skulle han settes på et fly og tvangssendes til Albania. I stedet gikk han og broren i dekning i går kveld.

Han skulle reise sammen med et tjuetall andre asylsøkere i dag, mange av dem kriminelle. I stedet tok broren til Dritran ham til ukjent tilfluktssted i går kveld. Politiet bekrefter at de leter etter en asylsøker i Levanger som skal sendes ut i dag.

Dritrans hjelpeverge, Wencke Dahlen, bekrefter ovenfor Adresseavisen at det er sendt ut etterlysning etter Dritan og hans bror.

– Dette må være en voldsomt desperat handling fra Dritans bror, og jeg er redd det ikke gagner saken, sier hun.

– Hva vil du gjøre om de tar kontakt med deg?

– Da vil jeg oppfordre broren til å returnere Dritan til boligen i Levanger. Vi må forholde oss lovlydig.

Den unge multihandikappede asylsøkeren har siden han kom til landet som asylsøker for snart fem år siden, vært under helkontinuerlig omsorg og tilsyn. Det siste året har han bodd i en omsorgsleilighet ved en privat institusjon i Levanger. Det er bare et par dager siden sjokkmeldingen kom fra Politiets utlendingsenhet om at dato og klokkeslett for uttransporteringen var fastsatt. Broren, Skredi Kreshpaj (32), var fortvilt da Adresseavisen møtte ham i går ettermiddag.

– Det eneste tilbudet albanske myndigheter kan gi Dritan, er et opphold på en institusjon for narkomane og prostituerte. forteller Skredi, som i går fikk denne opplysningen fra noen venner i Tirana som jobber innen det sentrale helsebyråkratiet i landet.

Kan bli psykotisk

Han tror ikke at broren vil takle en slik omstilling. Han er redd Dritan vil kunne dø i løpet av kort tid.

Skredi utdyper at det albanske helsevesenet ikke på noe som helst vis er i stand til å ta hånd om psykisk utviklingshemmede. De er uønskede individer i samfunnet, forteller han. Spesielt utsatt er de som ikke har støtte i en velstående familie med de rette kontaktene hos myndighetene. Dritan er definitivt ikke blant de heldige i så måte. Han har ingen nære familiemedlemmer når han kommer til Tirana. Begge foreldrene og en tredje bror har for lengst flyktet fra landet og bosatt seg i Italia.

Skredi sier at broren, i stressede situasjoner, kan bli utagerende og i visse tilfeller havne i en psykotisk tilstand. Av og til kan han opptre på en måte som for utenforstående virker både voldsom og truende.

– Slik adferd blir ikke godtatt i Albania. Jeg er redd at han vil bli slått og neddopet. Det er den eneste behandlingen som vanligvis blir gitt som beroligende. I verste fall kan han bli lagt i reimer og lenker ved et psykiatrisk sykehus. Det vil fort ta livet av ham. Jeg er veldig engstelig for hva som kan skje.

– Han er blitt mye mer velfungerende etter at han kom til Norge, oppsummer Skredi.

Dritan reiser seg fra sofaen, skjenker kaffe og spanderer wienerbrød. Etter en stund blir han plutselig rastløs, reiser seg ustanselig og tar noen runder på stuegulvet. Han hever stemmen og fekter med armer og bein. Han fornemmer at det er noe spesielt på gang. Det er ikke bare det at Skredi helt uventet har kommet på besøk. Personalet som holder seg anonymt i bakgrunnen, er tydelig opprørt over det som er i ferd med å skje. De tause, stramme ansiktsuttrykkene taler for seg.

Noen av dem har fulgt Dritan tett gjennom mange år. De er blitt som en stor familie. Nå er det oppbrudd. Kofferten står allerede klappet og klar med de viktigste eiendelene. Klokken fire på natten er det bebudet avreise. Det er bare noen timer igjen. Lange timer.

Dritan kommuniserer med et enkelt tegnspråk, men kan bare forstå det som angår dagligdagse gjøremål. Det er alt.

– Derfor vet han ikke hva som er på gang. Det er helt umulig å forklare ham det. Jeg er redd han tidsnok vil forstå, sier Skredi.

Blir med på flyturen

Han forteller at Dritan har angst for politiet. Dessuten har han sterke traumer fra oppveksten i Albania. Stadig vekk skal han ha blitt slått og sparket. En gang ble han ifølge Skredi stukket med kniv. Et arr på overarmen er et livsvarig minne om episoden.

I går ettermiddag da Skredi var på vei fra Trondheim, der han bor og arbeider som trikkefører ved Gråkallbanen, ble han oppringt av Politiets utlendingsenhet med forespørsel om han ville være med Dritan på flyturen ned til Tirana. Skredi takket ja.

– Jeg er bare nødt til å bli med for å se hvordan det går på flyturen. Dernest vil jeg hvite hvordan det går med ham i Tirana. Jeg kan ikke dra hjem før jeg vet at han får det bra. Men det tror jeg ikke på.

I går forsøkte advokaten som har bistått Dritan med asylsøknaden, å anmode om en utsettelse.

– Det er et ørlite håp, men tiden er så knapp at det trolig ikke blir mulig å behandle en begjæring. Det er taktikk fra myndighetene å operere med så korte frister, sier Skredi.

(Foto: LEIF ARNE HOLME)

Foto: LEIF ARNE HOLME

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?