- Har du noen gang vært nær ved å dø?

Det blir stille i den andre enden av telefonen. Lenge. Hadde spørsmålet kommet for to måneder siden, hadde hun ikke turt å svare. Skammen har vært overveldende. I 18 år.

- Ja, jeg kunne ha dødd. Man innser det ikke selv, vil ikke innse det, samme hvor dårlig man er. Det er så skummelt å gi opp den mestringsstrategien som spiseforstyrrelsen er, sier Nina Knagenhjelm (34).

Les også: Bare halvparten av dem som lider av spiseforstyrrelser oppsøker hjelp. Følelse av skam og kostbar behandling er årsakene, tror forsker

Overspiste og kastet opp

Hun lar tankene gå tilbake til innleggelsen på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF) i Stjørdal i 2007. Hun var svært undervektig, og hadde akkurat fullført en eksamen ved medisinstudiet i Trondheim.

- Jeg skjønner ikke at jeg klarte det. Jeg hadde gått ned én kilo i uka, og var veldig dårlig. Skolearbeidet var stressende, jeg hadde angst, komplekser for kroppen min og trengte noe for å kontrollere disse følelsene. Spiseforstyrrelsen hjalp meg med dette, sier hun.

Overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen i Norge: - Jeg spiste til jeg var så full av mat at følelsene ikke lenger fikk plass (Pluss)

Hun fikk i seg svært lite næring på dagen. Da hun kom hjem fra skolen overspiste hun og kastet opp. Så var det fokus på skolearbeid, ofte også på søvnløse netter, før en ny dag ventet.

Slik var Ninas studiehverdag i Trondheim fra 2001 til hun seks år senere ble innlagt på RKSF i Stjørdal, den første av i alt 12 innleggelser. Den gangen hadde hun allerede hatt spiseforstyrrelser i 10 år.

Les også: Overlege er bekymret for dem som ikke lykkes med sommerkroppen (PLUSS)

Skriver blogg

Hvor mye Nina veide på det minste, hva hun spiste og hvordan hun gikk ned i vekt, vil vi ikke gå inn på i denne artikkelen. Slike detaljer kan være «triggere» for de som leser artikler om spiseforstyrrelser kun for å få tips om hvordan gå ned i vekt. Dette er Nina helt klar på at hun ikke vil bidra til.

Nå skriver hun blogg om utfordringene en psykisk sykdom fører med seg, og håper flere kan forstå hvor vanskelig det er å komme seg ut av sykdomssporet.

- Jeg innså at jeg ikke ble friskere av å holde kjeft. Nå når jeg har begynt å prate om sykdommen, ser jeg at det blir lettere. Jeg var veldig redd for å bli dømt og sett ned på, men jeg opplever bare å møte forståelse, sier hun.

Sjekker kroppen daglig

Nina er opprinnelig fra Porsgrunn, og flyttet tilbake etter endte studier i Trondheim. Hun er utdannet lege, men sykmeldt på fjerde året.

- I perioder føler jeg meg tykk. Jeg kroppssjekker veldig mye, sjekker omkretser her og der, ser på meg selv i speilet. Bare for å forsikre meg om at jeg ikke har gått opp i vekt. Dette gjør jeg mange ganger om dagen fortsatt, sier hun.

Nå har det gått fire uker siden hun har veid seg. Hun pleide å veie seg hver morgen. Nå har vekta streiket, og hun prøver å unngå å kjøpe seg ny. Et steg i riktig retning.

Fitnessdietter kan gi forstoppelse, håravfall og økt kreftrisiko. Les saken her

Overspisingen og spyingen er hun også ferdig med. Og de 10 – 20 milene hun kjørte i bil hver dag for å dempe angsten, trenger hun ikke lenger.

- Det er så deilig å ha blitt kvitt bulimien. Akkurat nå er målet å ikke falle tilbake, og komme meg i jobb igjen, sier hun.

Behov for kontroll

Spiseforstyrrelsene slo ut for fullt da hun var 16 år, selv om tegnene var der tidligere. Ulike forhold i barne- og ungdomsår var med på å utløse sykdommen. Hun fikk et ekstremt behov for kontroll, og det eneste hun kunne kontrollere var maten. Det var aldri et mål i seg selv å bli sykelig tynn.

- Jeg synes ikke anorektikere er fine, og jeg syntes aldri jeg var fin selv heller. Jeg hatet sommeren, og har nesten aldri vist meg i bikini. En shorts kunne jeg til nød ta på. Jeg har aldri likt å se syk ut. Alt sitter i hodet, sier hun.

Mange anorektikere og bulimikere lar seg inspirere av bilder av hoftekammer, kragebein, og bloggere som beskriver hvor lite de spiser, hvordan de kaster opp sondemat når de er tvangsinnlagt og hvor mye de trener.

- Også artikler i nettaviser, som beskriver hvor mange kalorier mat inneholder, er som vann på mølla for en med spiseforstyrrelser, sier Nina, som bare lar seg provosere av slike «oppskrifter på hvordan man kan bli så anorektisk som mulig».

Les også: - Hos noen skal alt være sunt. Det er ikke sunt det heller

Ikke bare ungjenter

34-åringen er langt fra alene om å ha levd i årevis med spiseforstyrrelser, en sykdom som ikke er forbeholdt tenåringsjenter.

- Jeg har vært innlagt med flere jevngamle, og eldre. Ofte ser de ikke syke ut, men normalvektige, sier Nina. Å være utdannet lege har gitt henne en dypere forståelse av sykdommen, men det har ikke gjort veien enklere.

Men hun har blitt voksnere nå, modnere, og har innsett at hun er den eneste som kan hjelpe seg selv.

«Ofte handler det om hvor klare vi er til å slippe sykdommen, til å bli friske. Så lenge vi fortsatt trenger sykdommen som en mestringsstrategi i hverdagen tar det lengre tid å bli frisk. Det blir vanskeligere å hjelpe oss. Men foreløpig er jeg fortsatt syk. Og å skylde på behandlingsapparatet for at jeg fortsatt er anorektisk, det blir for enkelt. Til slutt er det faktisk jeg som sitter med nøkkelen. Og bare jeg», skriver hun på bloggen sin.

- Det handler ikke om fornuft

Det er forsket lite på forekomst av spiseforstyrrelser i Norge, men det antas at rundt 50 000 kvinner mellom 15 og 40 år her i landet har denne diagnosen.

Spiseforstyrrelser deles opp i tre kategorier. Anoreksi (0,3 -0,5 prosent av norske kvinner), bulimi (2-3 prosent) og uspesifiserte spiseforstyrrelser (3-5 prosent). I tillegg er det mange som sliter med spiseproblemer, men som ikke oppsøker helsevesenet.

- Det kan ramme hvem som helst. Det handler ikke om fornuft, yrke, utdanning eller bosted. Alle har likevel ett fellestrekk; de trenger et hjelpemiddel til å håndtere følelser, sier overlege Sigrid Bjørnelv i Helse-Nord-Trøndelag.

Les innlegget i Snakk ut: Drømmekroppen?

Spiseforstyrrelser rammer primært jenter i tenårene, men også voksne kvinner eller barn kan debutere med spiseforstyrrelser.

- Det handler ikke bare om ungdomskropp-problematikken. Spiseforstyrrelser har så mange forskjellige årsaker, og kan ramme barn ned i 9-årsalderen, sier Bjørnelv.

- Er det uvanlig å slite med spiseforstyrrelser så lenge som 18 år?

- Det er ikke uvanlig at folk har sykdommen lenge. Vi anslår at omtrent halvparten blir friske av sine spiseforstyrrelser, 30 prosent blir bedre, men for 20 prosent blir det kronisk eller de dør som følge av sykdommen, sier Bjørnelv. Anoreksi har høyest dødelighet. Få dør akutt av anoreksi, men de dør tidligere enn andre friske mennesker i samme alder.