forsiden / Nyheter / Nord-Trøndelag

Når det ufattelige skjer deg

  •   Tone Aftret/namdalsavisa
BJØRN TORE NESS/Namdalsavisa Sorgen over å ha mistet barn har de til felles, Lill Hege Skorstad Bugge (til venstre) og Julie Barø, men de finner støtte hos hverandre og andre likesinnede i foreninga «Vi som har et barn for lite». (Foto: Namdalsavisa)

BJØRN TORE NESS/Namdalsavisa Sorgen over å ha mistet barn har de til felles, Lill Hege Skorstad Bugge (til venstre) og Julie Barø, men de finner støtte hos hverandre og andre likesinnede i foreninga «Vi som har et barn for lite». Foto: Namdalsavisa

For snart ti år siden mistet Julie og Lill et barn på samme dag:

Når det ufattelige skjer deg

Mens hun lå med sin nyfødte sønn i armene, fikk Julie Barø beskjed om at dattera på sju var drept.
Foreningen «Vi som har er barn for lite»
  • Ble stiftet i 1984.
  • Er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelp de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
  • Har lokallag i Namdalen, og ønsker flere medlemmer.
  • Neste medlemsmøte i Namsos er onsdag 8. februar.
Nord-Trøndelag
mandag 24.04 2017
12:18
12:08
søndag 23.04 2017
16:49
07:45
Leses nå
 

Saken oppdateres.

Tåka som ligger som et lokk over byen er grå og klam – som ei slags passende ramme rundt dagens tema. Julie Barø (34) og Lill Hege Skorstad Bugge (36) har kommet for å fortelle sine historier om det å ha ett – og attpåtil to – barn for lite, skriver Namdalsavisa .

Lå på føden sammen

De to kvinnene lå samtidig på føden. Om morgenen 30. april 2007 fødte Julie lille Sigur. En time etterpå fikk hun den brutale beskjeden om at dattera Cicilie var drept. Hun skulle overnatte hos Julies venninne, Anne Grete Vollum, mens mamma dro til sykehuset for å få en lillebror. I løpet av natta ble både Cicilie og Anne Grete tatt av dage av Vollums fraseparerte ektemann, Bahadir Mirzaolimov.

Dagen etterpå fødte Lill Hege ei jente – Tuva Veronica – men den lille babyen var alt død da hun kom ut av mors liv.

Selv om de i disse dagene i begynnelsen av mai for snart ti år siden lå under samme tak på samme fødeavdeling, skulle det gå ei stund før de traff hverandre.

Julie og Lill Hege har funnet sammen gjennom Foreningen «Vi som har et barn for lite».

Ei fullsatt Ranem kirke fulgte lille Cicilie til grava i mai 2007. Foto: BJØRN TORE NESS/Namdalsavisa

Brutalt rammet to ganger

Men vi må tilbake noen år i tid. 28. juni 2006 legger Julie, som da heter Watnan til etternavn, 14 måneder gamle Johanna i barnesenga og sier god natt. Den lille jenta har litt feber, men ikke så mye at mamma er bekymret. Om kvelden koser mamma seg med eldstejenta Cicilie. De pleier å ha alenetid når aktive Johanna har lagt seg. Selv om lillesøster kan være litt plagsom og tar mye oppmerksomhet, tar Cicilie godt vare på henne. Hun er ei snill og omtenksom storesøster for Johanna. Mamma og Cicilie er alene i huset. Det er slutt med jentenes pappa for ei tid tilbake, og mamma har nettopp møtt en ny mann, Rune Barø.

Alt er normalt når mamma går til sengs. Begge prinsessene sover søtt i barnesengene sine. Kvelden er fin.

Hun hadde vært død ei stund

Det er en intetanende Julie som går for å ta opp Johanna om morgenen 29. juni. I senga finner hun ei livløs jente.

– Jeg hylte så fælt at naboen kom for å se hva som sto på. Det var helt forferdelig, sier Julie som fortvilt og gang på gang forsøkte å gjenopplive den lille jenta.

Naboen fikk ringt etter hjelp. Da ambulansen kom, forsøkte også de å gjenopplive henne. Det gikk ikke. Til slutt gikk legen ut til Julie og sa at Johanna var død.

– Akkurat det hadde jeg skjønt for lengst. Jeg gikk ambulansefag på den tida, så jeg hadde litt peiling, bemerker Julie, til Namdalsavisa .

Døde i krybbedød

Cicilie ble tatt hånd om av familie som kom til. Selv ble Julie med ambulansen til sykehuset. Der var hun til Johanna ble fraktet til St. Olavs Hospital i Trondheim for obduksjon. Julie fulgte etter i bil bak og var i Trondheim til jenta kunne kjøres tilbake. Sjarmtrollet hennes mor, hun som griset, rota og sjarmerte hele verden var ugjenkallelig og brutalt død. Obduksjonen viste at årsaken var krybbedød.

– Jeg kunne ikke reise heim til huset der vi bodde. Det var der det hadde skjedd. Jeg klarte ikke å være der, så jeg tok med meg alt jeg hadde og flyttet heim til Rune, forteller Julie.

Senket kista til Johanna

Den nærmeste tida brukte hun all sin energi på å ta seg sammen. Hun hadde Cicilie å tenke på, og det var mye som skulle forberedes. Som lille Johannas begravelse. Det var Julie som hadde regien på den. Hun senket selv kista med den 14 måneder gamle dattera da hun ble stedt til den siste hvile på kirkegården i Overhalla.

Det var en svart dag i familiens liv.

Og svartere skulle det bli.

Men det vet de ikke da.

Mamma Julie minnes Cicilie som en trygg og god sjuåring som hadde omsorg for dem rundt seg. Foto: BJØRN TORE NESS/Namdalsvisa

Cicilie skal overnatte

Julie og Cicilie blir boende hos Rune. De to vil satse på ei felles framtid, og det går ikke lange stunda før Julie på nytt er gravid. Denne gangen venter hun en gutt.

Om kvelden 29. april 2007 leverer hun Cicilie til venninna Anne Grete Vollum som selv venter tvillinger. Grytidlig neste morgen skal Julie og Rune dra til fødeavdelinga ved Sykehuset Namsos. Det er planlagt at gutten skal forløses med keisersnitt.

Drapsalarmen går

Klokka 08.45 mandag 30. april 2007 får lensmannskontoret i Overhalla en telefon fra en voksen som har blitt varslet av et barn om at hun var blitt utsatt for vold, og at det har skjedd noe forferdelig i en bolig på Skogmo.

Politiet rykker ut til boligen,

Ved ankomst cirka klokka 09.00 finner de to mennesker døde. Den ene er 35 år gamle Anne Grete Vollum som har tvillinger i magen, den andre er sju år gamle Cicilie Watnan Lian. Julies datter.

Drapsalarmen går. Det blir satt opp sperringer ved alle sentrale innfartsårer, og det blir lett med hundepatruljer og søkt med helikopter etter den antatte gjerningsmannen, Anne Grete Vollums fraseparerte ektemann fra Usbekistan. Navnet er Bahadir Mirzaolimov.

Politi over hele Skandinavia blir varslet. Det blir sendt ut etterlysning og bilde av mistenkte som kan være i psykisk ubalanse. Politiet opplyser også at han sannsynligvis er bevæpnet med kniv.

Med sønnen i armene

Imens er Julie lagt inn på Sykehuset Namsos. Hun er kjørt inn på operasjonsstua der det er gjort klart til keisersnittet.

Alt går fint. Sønnen Sigur ser dagens lys. Han er velskapt og fin. Lykken strømmer gjennom den nybakte mammaen.

Men det er noe som ikke stemmer.

– Gutten lå på brystet mitt, de skulle ta han for å vaske han, men alle var så rare. Så spurte de om jeg ville ha smertestillende. Det ville jeg jo ikke. Jeg skjønte ingen ting, forteller Julie til Namdalsavisa .

Hun fikk ungen tilbake i armene, nyvasket og fin. Rune hadde gått ut en tur. Da han kom inn på rommet igjen, var også han rar. Helt snål.

«Bahadir har vært på Skogmo og Anne Grete er død», sier Rune. Så klarer han ikke si mer.

Julie, som ligger i senga med den nyfødte babyen i armene, aner uråd. Men ingen sier noe. At noe har skjedd, skjønner hun likevel. De er så rare alle sammen.

Fra kaos til helvete

Langt om lenge kommer det en prest for å snakke med Julie. Han forteller at også Cicilie er død.

– Det gikk fra kaos til helvete på et år. Det vil si, det gikk bare ti måneder mellom at begge jentene mine døde, forteller Julie.

I timene etterpå kommer det hun kaller «hele verden» til sykehuset. Hele familien var der for å støtte. Kontrastene er store mellom lykken over en ny baby og den svarte sorgen over å ha mistet sjuåringen.

Det ufattelige har skjedd. Cicilie er ikke bare død, hun er drept på den verst tenkelige måte. Det er ikke til å bære.

Uvirkelig opplevelse

Sykehusdirektøren kommer også på rommet til Julie. Han vil vite om den ettersøkte drapsmannen på noen måte kan utgjøre noen trussel for Julie og familien hennes.

– Han spurte om de skulle stenge av hele sykehuset. Tenk, lille meg skulle bestemme det, sier hun.

Situasjonen fortoner seg uvirkelig. Julie står i vinduet på fødeavdelinga og ser politi med maskingevær på leting etter gjerningsmannen. Det er som å være statist i en film.

Imens er Kripos på tur til Overhalla med taktisk og teknisk team på sju personer. Natt til tirsdag blir de to drepte tatt ut av huset på Skogmo og sendt til obduksjon for å fastslå dødsårsaken.

Drapsmannen pågrepet

De to bussjåførene Arve Strand og Terje Kvernø blir sentrale vitner i saken. De har kjørt mistenkte til Namsos tidlig om morgenen 30. april. Dermed får etterforskerne slått fast at han neppe har forlatt åstedet i egen bil.

Rett før klokka 08.30 tirsdag 1. mai blir Bahadir Mirzaolimov pågrepet like sør for Trondheim sentrum. Han blir oppdaget av en politipatrulje mens han går langs E6, Han blir pågrepet og tatt med inn til politistasjonen uten dramatikk. Mirzaolimov svarer bekreftende på at han forstår hvorfor han blir pågrepet. Usbekistaneren blir avhørt og deretter siktet for dobbeltdrapet i Overhalla.

Begravelse gjennom tåke

Julie og Rune drar heim med lille Sigur. Psykiatrisk team i Overhalla er på plass for å ta vare på den hardt prøvede unge mammaen.

– Jeg hadde psykolog heime hos meg hver dag i et år. Jeg fikk hjelp til å komme meg gjennom dagene. De hysteriske anfallene var aldri langt unna, forteller Julie.

Som i ei tåke opplever hun Cicilies begravelse. Hun som planla Johannas gravferd ned til den minste detalj, er nå ikke med på å planlegge noe i eldstejentas begravelse. Hun møter opp i kirka, men føler seg utenfor seg selv. Når kista bæres ut av kirkerommet, tar Julie barnevogna og drar heim. Hun klarer ikke å se på at kista med Cicilie blir senket i jorda.

Julie Barø sier hun har to engler i himmelen – og to på jorda. Etter at både Johanna og Cicilie døde, har hun blitt velsignet med Sigur og Ida. Foto: BJØRN TORE NESS/Namdalsavisa

Føler seg 70 år gammel

– Og så da, Julie?

– Ja, hva så? Jeg gråt i et år. Så tenkte jeg at jeg ikke kan bruke resten av livet mitt på å gråte, sier hun og legger til:

– Men det føles som jeg har vært med i en krig. Jeg har en mann på 42 år, men jeg føler meg mye eldre enn han. Jeg er mer på nivå med oldemor. Det føles som jeg er 70.

Julie peker på at det er få som tør å komme med sine små problemer til henne – som har gjennomgått så mye selv.

– Men det er ingen av de døde barna som er verdt mer enn de andre. Det er ikke mer synd på meg som har mistet to barn, enn på Lill Hege som mistet ett. Hun fikk aldri se den lille jenta si smile. Det er like synd på henne, sier Julie.

Tuva døde i mors liv

Lill Hege Skorstad Bugge (36) blir også lagt inn på fødeavdelinga på Sykehuset Namsos 30. april 2007. Hun har termin 17. mai og gleder seg til å få sin førstefødte i armene. Om morgenen 30. april er hun på kontroll hos jordmor. Der blir det slått alarm. Jordmor finner ikke babyens hjertelyd.

Lill Hege blir sendt til sykehuset, og der venter den ned- slående beskjeden: Det er ikke lenger liv i magen.

Fødselen blir satt i gang. Klokka 20.04 1. mai kommer Tuva Veronica ut av mors liv. Dødfødt.

Svangerskapet hadde forløpt greit. Det hadde vært en viss uro i forhold til blod i urinen, noe som i verste fall kan tyde på svangerskapsforgiftning, men Lill Hege hadde ikke bekymret seg så fælt. Hun omtaler seg selv som en ubekymra førstegangs- fødende.

Krybbedød i mors liv

– Seks måneder etterpå fikk vi svaret: Tuva døde på grunn av krybbedød i mors mage, forteller Lill Hege.

Selv er hun rolig, selv etter dødfødselen. Hun føler hun må ta vare på alle andre, pappaen til Tuva, besteforeldre.

– Jeg er ikke typen til å gråte, så jeg gråt ikke selv om alle sa til meg at jeg måtte gråte, sier hun.

Heime hadde de ordnet til barneseng, vogn og klær. Selv om de ikke hadde fått vite kjønnet på babyen, hadde Lill Hege og pappa Tomas Bugge kjøpt inn rosa babytøy. Lill Hege hadde på følelsen at hun bar på ei jente.

– Jeg var på sykehuset bare til dagen etter fødselen. Jeg var helt malplassert der, med masse unger som lå og hylte, sier Lill Hege.

Lill Hege Skorstad Bugge jobber i dag som renholder på Sykehuset Namsos. Hun har funnet det meningsfullt å ha en jobb å gå til etter det som skjedde, og jobben har bidratt til at hun har kommet seg ut blant folk igjen. Foto: BJØRN TORE NESS/Namdalsavisa

Noen snudde seg vekk

Hun syntes det var rart å komme heim uten barnet, men hadde fått andre oppgaver å ta seg av: De hadde hunder som måtte ha oppmerksomhet. Det var til trøst i den tunge tida. Og det viktigste: De skulle begrave lille Tuva.

Nærmeste familie var samlet da den lille jenta ble ført til det siste hvilested fra sykehuskapellet. Lill Hege sier det ble en fin seremoni for foreldre, besteforeldre, onkler og tanter.

– Vi sa ikke noe om at vi hadde mistet barnet før dødsannonsen sto i avisa, forteller hun.

– Hvordan reagerte omgivelsene?

– Noen gråt med oss, andre skygget banen. Det var sårende, sier Lill Hege som hadde mammaen sin å snakke med. Og Tomas selvsagt.

– Jeg var veldig sjenert før dette skjedde, men det kom jeg over. Så alt i alt har jeg kommet styrket fra opplevelsen, sier Lill Hege som i ettertid har fått to velskapte gutter, Teo (8) og Tage (2),

– Hvordan var det å gå gravid igjen?

– Det var tøft. Hele tida gikk jeg og kjente etter om det var liv i magen. Heldigvis fant jeg et hjelpemiddel, en dupler til heimebruk, som finner hjertelyden til babyen. Den kjøpte jeg da jeg ble gravid med Teo, og den har vært mye i bruk, medgir hun.

Hun medgir at savnet etter ei jente fremdeles er til stede. Om hun får flere barn, har hun imidlertid tenkt å overlate til skjebnen.

– Jeg har bilder av Tuva på veggen heime, og jeg har Tuva-kista mi som er stuebord. I kista ligger alt som har vært på kirkegården. Bamser, julepynt, påskepynt. Jeg har tatt vare på mye, forteller Lill Hege.

– Er du ofte på kirkegården?

– I begynnelsen var jeg der hele tida, men da jeg fikk flere barn ble det mindre. Det er helt naturlig – og det er greit. Det er sånn det skal være, sier Lill Hege som imidlertid synes det er godt å ha et sted å gå til, en plass der hun kan få ordne i stand til Tuva.

– Fikk du god hjelp og oppfølging i forbindelse med dødfødselen?

Lill Hege rister på hodet. Når barnet dør av såkalt naturlige årsaker som krybbedød, er det liten eller ingen hjelp å få fra det offentlige. Erfaringen hun har gjort seg er at man må klare seg selv som best en kan.

– Vi kan hjelpe hverandre

Lill Hege ble med i Namdal lokallag av Foreningen «Vi som har et barn for lite» samme år som Tuva døde. Hun synes det har hjulpet henne på vegen videre å dele erfaringer med folk som har opplevd noe av det samme.

Julie nikker. Hun kom med året etter, og har også funnet hjelp i å være en del av foreninga. Nå håper de to at flere slutter seg til dem.

– Det er godt å ha en plass å komme til, der man kan få råd fra andre som har levd med denne sorgen ei stund, sier Lill Hege.

De har medlemsmøter hver andre måned på lærings- og mestringssenteret på Sykehuset Namsos. Når de møtes, tenner de lys for barna som er borte, de kan fortelle – eller la være. De har innimellom relevante tema og inviterer gjesteforelesere, og de prater om helt vanlige ting og drikker kaffe.

– Det er viktig å få fram at vi ikke dyrker sorgen. Vi jobber for å få livet til å gå videre, sier de og tilføyer:

– Hvis du har mistet et barn og har behov for å snakke, så møt opp. Det er også mulig å kontakte oss privat. Vi vil gjerne hjelpe andre som har opplevd det samme.

Lill Hege Skorstad Bugges lille Tuva Veronica døde i mors liv. Foto: BJØRN TORE NESS

Om å sørge og feire

30. april 2008, på dødsdagen til Cicilie kom klassen hennes til kirkegården i Overhalla mens Julie, Rune og lille Sigur besøkte grava.

– Ungene spurte Rune om hvordan vi skulle kunne feire bursdagen til Sigur på dødsdagen til Cicilie – og hvordan vi kunne feire når jeg var så trist, forteller Julie.

Noen ganger har hun delt opp dagen. Hatt en stund alene først der hun har mintes Cicilie, for så å konsentrere seg om fødselsdagsfeiring på ettermiddagen.

– 30. april er den verste dagen i året. Det er den datoen Cicilie ble døpt og drept, den dagen jeg møtte Rune og fikk Sigur, forteller Julie som også har fått Ida (7),

– Jeg har to engler i himmelen og to på jorda, sier Julie.

Bekymret inntil hysteri

– Hvordan har alt dette påvirket deg?

– Det er klart jeg er påvirket. Det gir seg utslag i at jeg er konstant bekymret for ungene mine. Jeg lever i den tro at dersom jeg slutter å bekymre meg for Sigur og Ida, så dør de fra meg, svarer Julie.

Hun medgir at det er slitsomt å gå rundt og være redd hele tida. Alle disse tankene har gitt henne smerter i ledd og muskler.

– Det er fem år siden jeg sluttet og jobbe. Det funker ikke for meg å være ute i jobb, det funker bare på et slags vis å være heime, sier Julie.

Hun har prøvd tankefeltterapi. Det hjalp – inntil den dagen Ida og nabojenta på tre år forsvant helt plutselig. Alle lette. I skogen, i alle kratt, ved elva. Ingen fant barna, og Julie fikk fullstendig panikk.

Men ungene kom til rette. De satt hos bestemora til minstemann og spiste is.

Hendelsen var imidlertid nok til slå Julie tilbake på panikkangstens tornefulle veg. Hver dag kjemper hun sin kamp mot angsten for at Sigur og Ida skal dø fra henne.

Familien laget en personlig og fin begravelse for lille Tuva Veronica. Foto: Privat

Vi mangler noen

Damene som har sine helt spesielle og veldig triste livshistorier, er opptatt av å få fram at sorgen svekkes etter hvert.

– Vi har kommet ganske langt i livet, selv om vi har fått vårt. Vi har en sorg, vi mangler noen, men vi går ikke rundt og er konstant triste, sier de og kikker på hverandre:

– Vi er nok der nå, at vi har det så bra som vi kan ha det.

De håper de som leser dette, og som har liknende erfaringer tar kontakt med dem. De påpeker at det er viktig å overvinne dørstokkmila.

– Hvis vi ikke hadde hatt foreninga, ville vi antakelig sittet der alene og trodd at vi var de eneste i verden som har det slik, sier de. Begge er faste i troen på at de en vakker dag møter sine døde engler igjen.

– Når vi dør, treffer vi dem igjen, både Johanna, Cicilie og Tuva, hevder Julie og Lill Hege.

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?