Redningshundene redder flere liv i året. Det koster førerne hundretusenvis av kroner.
Endret: 05.12.2010 kl. 21:06
Når noen savnes, enten det er under store snømasser i fjellet eller i tett lyng sommerstid i skogen, reiser frivillige fra Norske Redningshunder ut med kjæledyrene sine. Formålet er å redde liv. For å kunne bruke tiden sin til det formålet må den enkelte hundefører ut med et beløp på over 100 000 – fra egen lomme.
Innspill til «Frivillige Trøndelag»? Send tips på mail, ring oss direkte eller meld deg inn i seriens Facebookside.
- Dette er litt av frivillighetens vesen, synes jeg. Det er motiverende og givende å finne folk som har blitt borte, sier leder Lill Bøe til adressa.no.
Redder liv
Bøe holder til i Rennebu. Norske Redningshunder har tre lokale avdelinger i Trøndelag. De ligger i Oppdal, i Trondheim og på Innherred. Det er rundt åtti personer involvert i begge trøndelagsfylkene. Alle er engasjert på frivillig basis.
LES OGSÅ: - Norge blir kaldere uten frivilligheten
LES OGSÅ: Frivillige fikk ungdommene vekk fra Torvet
Så langt i 2010 har de trønderske avdelingene vært ute på over førti redningsaksjoner. Mange kan takke redningshundene og, menneskene som fører dyrene, for at de fortsatt har livet i behold.
- Alle jobber sammen – og for hverandre når vi er ute på aksjoner. Det er veldig viktig å gjøre en innsats som betyr noe for andre, sier Bøe.
Dyr utdanning
Før menneske og hund kan delta i redningstjenesten må de gjennom en omfattende, og dyr, utdanning. Det tar minimum to år å bli hundefører i Norske Redningshunder. Noen ganger tar utdannelsen enda et år til. Forutsetningen er et ønske om å bidra, en forkjærlighet for hunder og ei bikkje som er glad i folk.
- Hundene må gjerne søke å holde konsentrasjonen gjennom flere timer ute i naturen, sier Bøe.
LES OGSÅ: Verdens beste, helt frivillig
LES OGSÅ: - Noen må bry seg
Ekvipasjene må også regne med å delta i aksjoner uansett vær, vind og årstid.
- I gjennomsnitt koster det 150 000 kroner å utdanne én hund. Det dekkes av den enkelte. De skal gjennom mye trening, mange kurs og dyrene skal ha mye del utstyr. Førerne trener også med hundene to ganger i uken, sier Bøe.
Dekker stort område
Marianne Østby ble i sommer ferdig med utdannelsen av snart tre år gamle Oliver. Hun bor på Høylandet sammen med den australske gjeterhunden. Det betyr at Østby har den eneste redningshunden mellom Stjørdal og Mo i Rana. Området er mildt sagt enormt.
- Det har vært få redningsaksjoner i Namdalen. Jeg har vært med på fire søk med Oliver, men har blitt kalt ut ti-tolv ganger. Da har imidlertid de savnede blitt funnet før jeg kom frem til stedet, sier hun til adressa.no.
Under en av aksjonene hun deltok på i høst ble innsatsen utslagsgivende for at et annet menneske reddet livet. Like etter midnatt ringte telefonen. En person var meldt savnet. Østby og Oliver hiver seg i bilen og kjører mot gårdsområdet hvor leteaksjonen pågår.
Snuste seg frem til savnet
- Vi samarbeider tett med politiet. Jeg kom frem rundt klokken ett. Da har fire tjenestemenn gått over stedet med lommelykter.
Kursingen hundeførerne går gjennom bygger opp en uvurderlig kompetanse på hvor og hvordan man best kan bruke hunden til å søke. Østby mente en følsom hundenese også burde lete i det samme området – for å være sikker. Etter å ha snust litt rundt markerer Oliver. Godt skjult ligger den savnede. Personen er i dårlig forfatning, men får raskt behandling og overlever.
- Vi var veldig glade. Det var de pårørende også. De blir helt over seg av glede. Det føles godt.
Får gjøre en forskjell
Østby bruker mye tid i skogen sammen med hunden slik at de to skal være best mulig rustet neste gang telefonen ringer. Selv om hun har vært så heldig at hennes innsats førte til et direkte funn så er det ikke viktig hvem eller hva som finner personen som er borte. Det er lagarbeidet som er viktig, mener hun.
- Jeg har jo stilt meg selv det spørsmålet. Det har kostet meg 130 000 så langt. Alle hobbyer koster jo, og vi får muligheten til å gjøre en forskjell. Å få redde et liv er toppen.
Diskuter denne saken
Innsendt av GMN, 02.12.2010 20:21:57
Det kan jo hende at flere hadde råd til å utdanne hundene sine dersom det ikke hadde vært så kostbart. Å stille opp når noen trenger det er etter min mening en selvfølge, men det hadde jo vært en ide med økonomisk støtte under utdanningen av en ekvipasje.
Innsendt av , 31.01.2012 16:31:15
Wet er jeg enig i ;)
Innsendt av Jeanette, 02.12.2010 18:58:24
Der er en til godkjent redningshund mellom Stjørdal og Mo i Rana! Denne ekvipasjen holder til i Brønnøysund, Bjørn Tore Olsen og "Chico".
Mvh hundefører fra FinnmarkInnsendt av E.Stavseth, 02.12.2010 15:09:41
At Norge skal drives på dugnad?Bare se på luftambulansen som får flefoldige millioner fra private.Røde Kors som ikke får dekket sine utgidter med mindre de finner et lik.Syke og gamle som må klare seg selv og er 100%avhengig av sine barn og famile for å kunne overleve.Syke og skadde i arbeid som ikke får nødvendig helsehjelp og som blir nektet undersøkelse på Norske sykehus i sammarbeid med NAV for at ikke VELFERDSSAMFUNNET skal måtte betale for at disse ikke klarer mer yrkesrettet arbeid.De aller fleste i dette landet er alt for naive og dette gjelder også samtlige politikere.De lager "system" som uttenpå skal vikre veldig demokratisk og fine ,imens de er verre en systemene i DDR.Det å forvente at mennesker som tar av sin fritid og arbeidstid for å hjelpe til i ulykker uten å bli "rundhandet "belønnet for sin insats er etter min og manges mening uhyre frekt .Vi lever i et KALDT samfunn ikke bare temperaturmessig men også ellers .Samfunnet har ikke tilstrekkelige ordninger til å ivareta sikkerheten for fok flest ,og det er kun tilfeldigheter som gjør at enkelte får den hjelp de trenger selv om de etter lovens bookstav har krav på det.Hadde innvandrere blitt behandlet slik som mange 100 nordmenn blir hver dag ,så hadde menneskerettsdomstolen måttet øke sin kapasitet.
Innsendt av j b, 02.12.2010 21:57:56
Jeg regner meg som sosialist, som forkjemper for samfunns-rettede løsninger framfor enkeltindivid-rettede løsninger. Og jeg regner dugnadsånd som en del av dette.
Sosialisme er i utgangspunktet IKKE et spørsmål om hvor mye vi skyver over på den diffuse, upersonlige "Staten", men om at vi som mennesker skal dra i lag med menneskene rundt oss. Prøve få få det beste resultatet ut av det, sammen, for oss alle. Hvis vi går sammen om å brøyte veien i gata vår, går sammen om å ta vare på ungene, går sammen om å finne vår gode nabo Hans som har gått seg bort i fjellet, da er DET det viktige. Det er ikke viktig å få jobben skjøvet over på "Staten". Tvert om. Kan vi som et fellesskap av mennesker som arbeider for hverandres vel løse oppgavene, er det mye bedre.Jeg har en drøm, en visjon, om et samfunn der det er mulig for ei bygd, eller et boligområde, eller en annen gruppe mennesker å erklære: Vi vil velge å ta oss av dette selv. Ola tar snøbrøytingen, siden han har traktor, og til gjengjeld får ungene hans friplass i bygdebarnehagen. Det får også han som dirigerer korpset på fritida. Og de to som driver barnehagen får fritt internett fra den lokale leverandøren, får høste frukt og bær fritt i diverse hager i bygda, og kommer gratis inn på alle tilstelninger....Og så videre. Og tenk om bygda da kunne si: Vi hjelper hverandre - vi klarer oss selv på en rekke felter. Da er det rimelig at vi slipper å betale like mye skattepenger til et fjernt, utpersonlig "fellesskap" som gjør en mye dårligere jobb med å ta vare på oss en det alle våre naboer gjør.Noe slikt ville være i sann sosialistisk ånd. I dag er det ganske urealistisk - det er altfor mange som umiddelbart begynner å fundere på hvordan de kunne utnytte en slik ånd til å skaffe seg selv individuelle fordeler, slippe unna, få muligheten til å skaffe seg personlig profitt uten å ta noe ansvar for sine naboer. Og fordi det er slik, må samfunnet innføre rigide, sentralstyrte reguleringer som dreper min visjon...Det naturlige, når vi ser på ikke-vestlige samfunn og på andre arter, er å hjelpe hverandre direkte, gjerne på dugnad-manér - ikke å overlate alt til den fjerne "Staten". Staten vil aldri føle noen "omsorg". Det vil mennesker i nærmiljøet, når de engasjeres i en dugnads-aksjon. Jeg tror det har stor verdi, rent menneskelig.Innsendt av per, 04.12.2010 10:05:25
Helt enig i at denne type bytte av tjenester er ideelt, men det du i tillegg må tenke på er skatteetaten. For dem så ses det på som svart arbeid, vi skal ikke ha noen fordeler uten å betale skatt av det.
Innsendt av Jossa, 02.12.2010 15:55:10
Ang. dugnadsarbeid så har man en ufattelig lang tradisjon her i landet. I "gamledager" fantes det ikke gamle og sykehjem osv. osv. Da måtte familiene stille opp, når du her hevder at samfunnet er blitt kaldt fordi enkelte fortsatt driver med dugnadsarbeid unders jeg om du forstår det du skriver?
Er ikke det kalde samfunnet nettopp at man stapper de gamle på eldrehjem/ pleieinstitusjoner m.m. Er det nestekjærlighet og medmenneskelighet når man ikke vil ta seg av sin egen mor og far, men forventer at samfunnet skal stille opp? Min påstand er at nettopp disse siste restene av dugnad og dugnadsånd som du her så foraktelig beskriver, er de siste rester av glør - glør fra varmen som kjennetegner medmenneskeligheten og nestekjærligheten. Som alle vet, det er først når de siste glørne brenner ut at det blir skikkelig kaldt...En annen ting er at vi aldri har hatt det bedre enn nå, helsevesenet har aldri behandlet flere og mer kompliserte skader enn i dag, samfunnet har aldri brukt flere midler på at du og jeg skal ha det godt. Hvordan kan man da gi skylden til samfunnet og si at man lever i et kaldt samfunn? Kanskje vi alle skal se litt rundt oss selv, og se på alt som er bra i stedet for å fokusere så ensidig på alt som kunne vært bedre - de varme glørne må holdes i live av den enkelte samfunnsborger, hvis ikke brenner de ut sakte men sikkert.
