Neste uke er det ti år siden Jeff Buckley ble tatt av elva. Dette er på langt nær den første plata som er gitt ut etter hans død, men det er den første samleplata, med ambisjon å samle det beste fra de altfor få innspillingene kjempetalentet rakk før han gikk bort. Hans mor Mary Guibert har medvirket til utvalget, som på sine premisser er godt, men ikke perfekt. Egentlig burde plata ha vært et dobbeltalbum, med det eneste albumet han fullførte i live, «Grace», i sin helhet på den ene discen, og det beste av konsertopptak, EP-er og etterlatte innspillinger på den andre plata. «So Real» inneholder 14 sanger, hvorav en aldri er utgitt med Buckley før, mens den flotte versjonen av tittelkuttet kun har vært ute på promosingel. Som en introduksjon til Jeff Buckelys musikk fungerer plata godt. Bare ved å stokke om på rekkefølgen til noen av hans beste sanger kaster den nytt lys over hans store begavelse som fortolker og artist. Hans udødelige, men tilsynelatende ihjelspilte versjon av Leonard Cohens «Hallelujah» er klokelig plassert nest sist, med en hittil uutgitt versjon av The Smiths oppløftende nitriste «I Know It's Over» som kledelig punktum. Før det er plata en fin feiring av låtskriveren og gitaristen Buckley. Hele åtte av de ti sangene fra «Grace» er med i en eller annen versjon. At hans flotte hyllest til Nina Simone, «Lilac Wine» ikke er med derfra, gjør denne samlingen litt ufullstendig. Hans intense versjon av Van Morrisons «The Way Young Lovers Do» fra debut-ep'n savnes også. På den annen side, er det lite likegyldig eller unødvendig på denne samlinga. «27 år gamle Jeff Buckley debuterer med en plate helt utenom det vanlige», skrev vi om «Grace» i 1994. «So Real» er en fin feiring av en stor begavelse som det i dag er vanskelig å høre på uten å fabulere om hva han kunne ha prestert om han hadde fått leve lenger. Det meste han rakk, kommer til å bli stående. Mye av det beste er på denne plata. HØYDEPUNKT: «Last Goodbye» og «Lover, You Should've Come Over»
