Nora (5) og Sara (8) er født i Namsos. De hadde aldri reist lengre enn til Steinkjer og Trondheim. Så kom politiet i 06.30-tiden om morgenen for to måneder siden. Nå lever de i den jordanske byen Irbid, nær grensen til Syria. Nora spør fremdeles om når hun skal tilbake til Barnas Hus barnehage.
Se videoreportasjen i vinduet over.
Bayan (10) var ett år da hun kom til Norge. Hun husker ingen ting annet enn Nord-Trøndelag og Namsos og livet i Gymnasvegen. Å gå alene til Prix-en og kjøpe godteri. For en lykke! Nå får hun ikke gå ut døra alene.
Israe (13) gledet seg til å begynne på ungdomsskolen. Det blir det ingenting av. Isteden har hun begynt å bære hijab, også inne, fordi det ikke går an å låse døra og naboguttene bruker samme inngang.
Les også: Faren angrer ikke på at han løy om identiteten.
Mona (15) er den mest skoleflinke. Planen om å bli sykepleier var innen rekkevidde. På Namsos ungdomsskole hadde hun 4 eller bedre i alle fag, sier hun. Hun jobbet hardt. Nå må hun eventuelt begynne helt forfra. Hun kan nemlig verken skrive eller lese arabisk.
Doaa (19) og Gofran (18) levde med farmoren i Jordan helt til 2010. Da dro de til Namsos og ble gjenforent med familien. De hadde planer. De skulle bli leger, kanskje. Nå er de engstelige for å bli giftet bort. De sier at det har kommet et tilbud til Doaa. Foreldrene sa nei, men «jeg tror ikke vi kan si nei mange ganger,» sier Doaa, som føler seg presset.
Les også: Toppadvokat møter de syv søstrene i Amman.
I dagens utgave av Adresseavisen kan du lese hele historien til de syv søstrene fra Namsos. De er blant asylbarna som har levd lengst i Norge før de ble ført ut av landet.