– Mange har vært opptatt av fangst av CO2, men glemmer at de også skal gjøre av den et sted, sier Tore A. Torp, rådgiver for CO2-lagring i Statoil
Myndighetene har tatt ansvaret for håndtering av CO2 fra det allerede åpnede gasskraftverket på Kårstø fra årsskiftet 2011/2012, og har også inngått avtale med Statoil om etablere «verdens første» fullskalaanlegg for CO2-håndtering – Stoltenbergs månelanding – fra det planlagte gasskraftverket på Mongstad fra og med 2014 (Det første testanlegget skal være på plass i 2010).
Mongstad-kraftverket vil kreve lagringsplass for opptil 2,2 millioner tonn CO2 i året, mens Kårstø vil produsere halvparten. Planen er å deponere klimagassen i fjellformasjoner under havbunnen, men Torp er redd myndighetene har forregnet seg på hvor lang tid dette vil ta å forberede.
– En million tonn CO2 kan man ikke bare putte i lomma, sier Torp til Adresseavisen idet han i ferd med å gå om bord i flyet som skal ta ham til San Francisco. Der skal han delta i nobelprisvinner Al Gores nye klimapanel.
Forkastet
Det statlige organet Gassnova pluss gasstransportøren Gassco, Oljedirektoratet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fikk for ett år siden oppdrag i utrede løsninger for transport og deponering av CO2 fra de to gasskraftverkene. Allerede har den billigste og beste løsningen – felles lagring i Johansen-formasjonen vest for Mongstad – blitt forkastet på grunn av tidspress.
Det nest beste alternativet er å føre CO2-en fra Kårstø til Sleipner A-plattformen hvor Statoil har pumpet CO2 ned i Utsira-formasjonen i over ti år. Det er 800 millioner til én milliard kroner dyrere, ifølge Gassnova. I tillegg vil det være plassbegrensninger i reservoaret, og behov for tilleggsinvesteringer senere når plattformen tas ut av drift.
– Forskere sier at et anlegg for fangst av CO2 bare et ett nytt kjemianlegg. Lagring er derimot ukjent for de fleste, sier Torp.
I tillegg kommer praktiske problemer:
– Bare å få tak i en borerigg i dagens marked vil ta ett år, sier han. Et annet spørsmål er tilgjengeligheten på stålrør for å føre gassen gjennom. En løsning via Sleipner A-plattformen medfører lengre transport av klimagassen.
– Det er stor etterspørsel etter stål. Det kan bli vanskelig å få tak i rør for å frakte til Utsira, tror Torp.
Torp tror i tillegg at «alminnelig, skikkelig saksbehandling» kan føre til forsinkelser i prosjekt. Miljøkonsekvensene vil være store hvis noe går galt. Derfor er ikke forsinkelser nødvendigvis negativt, ifølge Torp.
– På miljøets vegne er det nok bedre å gjøre det skikkelig. Dette skal tross alt lagres i 5000 år, sier han.
– Lite fokus
Svein Eggen i Gassnova er prosjektleder for utredningsarbeidet for transport av lagring av CO2. Han er uenig med Torps analyse, og mener en deponeringsløsning for Kårstø er gjennomførbar innen årsskiftet 2011/2012 (En løsning for Mongstad innen 2014 er i hvert fall ikke noe problem, ifølge Eggen).
Den foreløpige rapporten fra utrederne peker på en rekke usikkerhetsmomenter som kan forpurre tidsplanen, men dette er helt naturlig, mener han.
– Det er som en huskeliste over hva man skal jobbe videre med, sier Eggen.
På ett punkt gir han imidlertid Torp rett:
– Han har rett i at debatten har vært veldig fokusert på fangst av CO2, og veldig lite fokus på hvor man skal gjøre av den, sier han.
Hadde man begynt å tenke på lagring tidligere, kunne en samlet løsning for Kårstø og Mongstad vært aktuelt, ifølge Eggen. Nå vil det trolig kreve at CO2-håndtering fra Kårstø utsettes. Det vil være et politisk spørsmål.
– Vi anbefaler den løsningen vi tror er billigst og sikrest, sier Eggen.
Etterlyser
Leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, deler bekymringen om fremdrift i deponeringsplanene. Han etterlyser fart i hele CO2-prosjektet, og er redd for at for mye fokus rettes mot selve rensingen.
– Myndighetene må se hele prosessen under ett, og sørge for å satse på forskning, testing og utbygging også av deponeringsdelen av dette. Vi trenger mer plass til å deponere CO2 enn det som i dag finnes på Utsira. Nå er det ikke nok trøkk på dette. I verste fall kan vi sitte igjen med en renseteknologi av CO2, men ingen steder å gjøre av gassen. Den kan lagres på land en viss tid, men suksessen til denne «månelandingen» avhenger av mye mer enn renseteknologi, sier Haltbrekken.