forsiden / Økonomi

- Tidsnød for CO2-lagring

  •   STÅLE LANGØRGEN og HARRY TILLER

- Tidsnød for CO2-lagring

Statoil-rådgiver advarer myndighetene. Tidsskjemaet for CO2-rensing av gasskraftverk kan sprekke.
(Foto: SCANPIX)

Foto: SCANPIX

Saken oppdateres.

– Mange har vært opptatt av fangst av CO2, men glemmer at de også skal gjøre av den et sted, sier Tore A. Torp, rådgiver for CO2-lagring i Statoil

Myndighetene har tatt ansvaret for håndtering av CO2 fra det allerede åpnede gasskraftverket på Kårstø fra årsskiftet 2011/2012, og har også inngått avtale med Statoil om etablere «verdens første» fullskalaanlegg for CO2-håndtering – Stoltenbergs månelanding – fra det planlagte gasskraftverket på Mongstad fra og med 2014 (Det første testanlegget skal være på plass i 2010).

Mongstad-kraftverket vil kreve lagringsplass for opptil 2,2 millioner tonn CO2 i året, mens Kårstø vil produsere halvparten. Planen er å deponere klimagassen i fjellformasjoner under havbunnen, men Torp er redd myndighetene har forregnet seg på hvor lang tid dette vil ta å forberede.

– En million tonn CO2 kan man ikke bare putte i lomma, sier Torp til Adresseavisen idet han i ferd med å gå om bord i flyet som skal ta ham til San Francisco. Der skal han delta i nobelprisvinner Al Gores nye klimapanel.

Forkastet

Det statlige organet Gassnova pluss gasstransportøren Gassco, Oljedirektoratet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fikk for ett år siden oppdrag i utrede løsninger for transport og deponering av CO2 fra de to gasskraftverkene. Allerede har den billigste og beste løsningen – felles lagring i Johansen-formasjonen vest for Mongstad – blitt forkastet på grunn av tidspress.

Det nest beste alternativet er å føre CO2-en fra Kårstø til Sleipner A-plattformen hvor Statoil har pumpet CO2 ned i Utsira-formasjonen i over ti år. Det er 800 millioner til én milliard kroner dyrere, ifølge Gassnova. I tillegg vil det være plassbegrensninger i reservoaret, og behov for tilleggsinvesteringer senere når plattformen tas ut av drift.

– Forskere sier at et anlegg for fangst av CO2 bare et ett nytt kjemianlegg. Lagring er derimot ukjent for de fleste, sier Torp.

I tillegg kommer praktiske problemer:

– Bare å få tak i en borerigg i dagens marked vil ta ett år, sier han. Et annet spørsmål er tilgjengeligheten på stålrør for å føre gassen gjennom. En løsning via Sleipner A-plattformen medfører lengre transport av klimagassen.

– Det er stor etterspørsel etter stål. Det kan bli vanskelig å få tak i rør for å frakte til Utsira, tror Torp.

Torp tror i tillegg at «alminnelig, skikkelig saksbehandling» kan føre til forsinkelser i prosjekt. Miljøkonsekvensene vil være store hvis noe går galt. Derfor er ikke forsinkelser nødvendigvis negativt, ifølge Torp.

– På miljøets vegne er det nok bedre å gjøre det skikkelig. Dette skal tross alt lagres i 5000 år, sier han.

– Lite fokus

Svein Eggen i Gassnova er prosjektleder for utredningsarbeidet for transport av lagring av CO2. Han er uenig med Torps analyse, og mener en deponeringsløsning for Kårstø er gjennomførbar innen årsskiftet 2011/2012 (En løsning for Mongstad innen 2014 er i hvert fall ikke noe problem, ifølge Eggen).

Den foreløpige rapporten fra utrederne peker på en rekke usikkerhetsmomenter som kan forpurre tidsplanen, men dette er helt naturlig, mener han.

– Det er som en huskeliste over hva man skal jobbe videre med, sier Eggen.

På ett punkt gir han imidlertid Torp rett:

– Han har rett i at debatten har vært veldig fokusert på fangst av CO2, og veldig lite fokus på hvor man skal gjøre av den, sier han.

Hadde man begynt å tenke på lagring tidligere, kunne en samlet løsning for Kårstø og Mongstad vært aktuelt, ifølge Eggen. Nå vil det trolig kreve at CO2-håndtering fra Kårstø utsettes. Det vil være et politisk spørsmål.

– Vi anbefaler den løsningen vi tror er billigst og sikrest, sier Eggen.

Etterlyser

Leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, deler bekymringen om fremdrift i deponeringsplanene. Han etterlyser fart i hele CO2-prosjektet, og er redd for at for mye fokus rettes mot selve rensingen.

– Myndighetene må se hele prosessen under ett, og sørge for å satse på forskning, testing og utbygging også av deponeringsdelen av dette. Vi trenger mer plass til å deponere CO2 enn det som i dag finnes på Utsira. Nå er det ikke nok trøkk på dette. I verste fall kan vi sitte igjen med en renseteknologi av CO2, men ingen steder å gjøre av gassen. Den kan lagres på land en viss tid, men suksessen til denne «månelandingen» avhenger av mye mer enn renseteknologi, sier Haltbrekken.

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?