Etter tiår med ørkesløse forhandlinger, kan verden endelig stå foran et gjennombrudd.
Både regjeringen og miljøorganisasjoner i Norge tror klimatoppmøtet i Paris 30. november–11. desember vil ende opp med en forpliktende, global avtale.
- Jeg tror det er en veldig stor sannsynlighet for at det blir en avtale, sier Jens Frølich Holte (H), politisk rådgiver i Klima- og miljødepartementet.
- Vi mener Paris-toppmøtet kan legge grunnlaget for handling på kort og lang sikt, og for et ambisjonsnivå som heves over tid, sier Jon Bjartnes, klimasjef i WWF Norge.
LES OGSÅ: Oppdrag klima trenger din hjelp - send inn dine spørsmål og tips her
LES OGSÅ: Rekordkaldt område i Atlanterhavet vekker bekymring (pluss)
LES OGSÅ: Statsledere får uvant rolle på klimatoppmøte
LES OGSÅ: De Grønne: Pinlig for Norge
Floppet sist de forsøkte
Mange husker sikkert bildet fra klimatoppmøtet i København i 2009, der flere av verdens mektigste satt i samme rom og forhandlet nattetid.
Toppmøtet ble en flopp. Rike og mindre rike land greide ikke å bli enige om hvem som må ta den største byrden når klimagassutslippene skal kuttes.
Nå er situasjonen en helt annen. Nesten 150 land har allerede tatt på seg utslippsforpliktelser i forkant av Paris-møtet. Alle de store utslippslandene er med.
- Det er veldig stor forskjell på Kyoto-avtalen, som gjelder i dag, og Paris-avtalen som kommer. Forhåpentligvis vil den dekke nesten alle utslipp, sier Frølich Holte i Klima- og miljødepartementet.
Den første Kyoto-avtalen avtalen ble inngått i 1997, men omfatter bare en tiendedel av verdens utslipp. USA er blant landene som ikke har undertegnet.
En håndfull verstinger
Som kakediagrammene nedenfor viser, står sju land eller grupper av land (EU) for to tredeler av klimagassutslippene i verden. Satt på spissen, ville kloden kanskje vært reddet om disse sju stakk sine hoder sammen og ble enige.
Det ville vært en dårlig løsning. For det første ville den mest forurensende industrien flyktet til land der det er fritt fram. For det andre ville de største klimasynderne neppe godta å ta hele regningen selv.
Derfor må også små land som Norge yte sin skjerv. Målet vi har meldt inn til FN, er å slippe ut 40 prosent mindre i 2030 enn det vi gjorde i 1990. EU har sagt de vil kutte like mye.
- Generelt må rike land vise at de tar et større ansvar enn de fattige, mens fattige land må vise at de også er villige til å bidra, sier klimasjef Bjartnes i WWF.
- Kina erkjenner problemet
Kina var temmelig langt unna den globale inntektstoppen 1990, og slapp ut "bare" 3,3 milliarder tonn klimagasser. I 2012 var utslippene oppe i 11 milliarder. I 2030 ventes de å nå minst 13–14 milliarder, selv med betydelige klimatiltak. Derfor reiser Kinas forhandlere til Paris med håp om å få aksept for en utslippsøkning på 320 prosent fra 1990 til 2030.
Det er mye, mener Haakon Vennemo, Kina-ekspert og samfunnsøkonom i Vista Analyse.
- For å oppnå den reduksjonen som verden trenger, kan ikke Kina slippe ut så mye som de gjør nå engang. Da må Kina ned mot nivået i 1990, sier han.
Men selv om målet om å nå en utslippstopp i 2025 er lite ambisiøst, erkjenner Kinas ledere nå at klimaproblemet er menneskeskapt, og at Kina er en del av løsningen. Det er et stort framskritt, ifølge Vennemo.
- Slik sett har Kina kommet lenger enn USA. Der fornekter de det, sier han.
I 2010 gikk Kina forbi USA og ble det største utslippslandet i verden, men amerikanerne slipper fortsatt ut mye mer per innbygger.
- Disse to landene vokter på hverandre. Ingen av dem vil forplikte seg internasjonalt før den andre gjør det. Nå har det skjedd en overenskomst mellom Kina og USA som gjør at Kina har litt mer selvtillit, sier Vennemo.
Overenskomsten Vennemo viser til, ble inngått i fjor, og stadfestet i et nytt toppmøte i høst.
"I anledning president Xis statsbesøk i Washington, bekreftet de to presidentene sin delte overbevisning om at klimaendringer er en av de største truslene menneskeheten står overfor, og at deres to land har en kritisk rolle å fylle i jakten på løsninger", heter det i en pressemelding fra Det hvite hus 25. september.
Skog. Sovepute eller klimaløsning?
I Paris vil USA forplikte seg til et klimakutt på 26–28 prosent av nivået i 2005 innen 2025. Det er 17–19 prosent lavere enn utslippene i 1990.
Tallene inkluderer endringer i skog og arealbruk, som ligger an til å bli et krevende tema under Paris-forhandlingene. Verdens skoger binder store mengder CO2 som frigjøres dersom skogen hugges. Norge og mange andre land vil ha skog som en del av avtalen, men det forutsetter at partene blir enige om hvordan spart skog skal omregnes til sparte utslipp.
Brasil er det beste eksempelet på hvor viktig skogen er. Avskogingen i Amazonas har gått kraftig ned det siste tiåret. Det gir Brasil mulighet til å love et utslippskutt på 43 prosent i 2030 sammenliknet med nivået i 2005.
Uten skogen blir målet så godt som umulig å nå. I 2012 var faktiske utslipp i Brasil 21 prosent høyere enn i 2005. Tar vi redusert avskoging med i regnestykket, var utslippene 11 prosent lavere.
Budskapet fra ekspertene er klart: Greier vi å bevare regnskogen, blir det både enklere og billigere å nå målet om en global oppvarming på maksimum to grader i 2100. Havner vi over, får det katastrofale følger, advarer klimaforskerne.
- Paris-enighet langt fra nok
Foreløpig ligger vi dårlig an. Dersom om alle land gjør slik de har lovt foran Paris-toppmøtet, vil temperaturen stige med minst 2,7 grader, ifølge forskerinitiativet Climate Action Tracker.
Forskerne har rangert 32 land etter løftene de tar med seg til Paris. Til sammen står de for 80 prosent av verdens utslipp. Bare fire land får godkjent. Norge, USA, Kina og EU er midt på treet, mens land som Canada, Russland og Australia må gjøre langt mer, ifølge Climate Action Tracker.
Bakteppet er at atmosfæren kun tåler å bli tilført 2900 milliarder tonn CO2 dersom vi skal nå togradersmålet. Ifølge FN er 1900 milliarder tonn allerede sluppet ut. Taket på 2900 vil være nådd allerede i 2035 dersom utslippene fortsetter å øke i samme takt som nå.
- Det som står på spill i Paris er livsvilkårene og livsgrunnlaget til alle som skal leve etter oss. Det vi mennesker gjør og ikke gjør med klimautslippene de kommende to-tre tiårene, kommer til å få virkninger i århundrer framover, sier klimasjef Jon Bjartnes i WWF.
