Kongen kommer, og sentralbanksjefen selvsagt. Tirsdag feirer Norges Bank at det er 200 år siden den ble etablert. Jubileet er lagt til Trondheim.

For selv om Norges Bank de siste 120 år har hatt adresse Bankplassen i Oslo, så ble banken startet i Trondheim. Først i Stiftsgården, før den havnet i Thomas Angells gamle gård, vis-à-vis byens daværende rådhus.

Bortreiste stortingsrepresentanter

Jan Tomas Kobberrød er en av forfatterne av jubileumsboka «Norges Bank 1816-2016». Boka tar for seg en av landets mest sentrale institusjoner de siste to hundre år, og Kobberrød som er professor i historie ved Høgskolen i Sørøst-Norge har sett spesielt på lokaliseringen av Norges Bank i 1816.

For det som skjedde da var at den nye banken overraskende nok havnet i Trondheim. Dette handlet ifølge Kobberød «mer om kronglete avstemningsregler og bortreiste stortingsrepresentanter enn om hensynet til maktfordeling og Distrikts-Norges behov».

14. juni i 1816 ble det vedtatt at nordmennene skulle få sin egen bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark og hadde blitt styrt fra København. To oppgaver var særlig viktige for Norges Bank: Å sikre en stabil verdi på sedlene og å gi lån til landets innbyggere.

Les også kronikken til Jan Tomas Kobberrød: I 80 år lå Norges Banks hovedkontor i Trondhjem.

Kompliserte prosedyrer

Kobberrød skriver at komiteen som lagde bankplanene skjønte at norsk seddelbank måtte ha filialer, men en dragkamp mellom Bergen, Christiania og Trondhjem endte med at hovedkontoret til Norges Bank skulle legges til hovedstaden.

Men så skjedde det, at da man skulle vedta loven i Stortinget var det rett og slett flere representanter som ikke møtte, for de trodde saken allerede var avgjort. Men bergensere satte lokaliseriseringen under debatt på nytt, og grunnet kompliserte avstemningsprosedyrer gikk det ikke som bergenserne hadde tenkt seg og man endte opp med en votering mellom Christiania og Trondhjem – og Trondhjem vant. Og slik endte Norges Bank sitt hovedkontor i Trondheim.

Myntenheten skulle være spesidaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne settes inn og låne penger. I tillegg skulle den være en seddelbank; det vil si den hadde monopol på å lage papirpengesedler.

NTH som plaster på såret

Først etter 80 år, i 1896, vedtok Stortinget å flytte hovedkontoret til hovedstaden. Før det hadde direksjonen liten makt, og dermed mener Kobberød at «slik sett lå egentlig aldri makten over pengene i Trondhjem – selv om Norges Banks hovedkontor lå der i 80 år».

Også Lars Fredrik Øksendal, postdoktor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole har skrevet om Norges Bank og Trondheim og også han påpeker at «hovedsetets opprinnelige plassering i Trondhjem kan ses på som et eksempel på den type tilfeldige utslag politikk noen ganger gir».

Øksendal har videre sett på hva som kunne vært det historiske forløpet om hovedsetet til Norges Bank også etter 1897 hadde vært lokalisert i Trondheim.

Avstemmingen om å flytte Norges Bank i 1897 ble avgjort med kun én stemmes overvekt i Lagtinget. Utfallet kunne dermed like gjerne ha blitt et annet. «Kunne Trondhjem også i fortsettelsen ha fylt rollen som vertsby for landets sentralbank?» det spør Øksendal, og svarer ganske klart:

«Pengepolitikken ville neppe ha blitt annerledes, ei heller de makroøkonomiske resultatet. Om det i sum hadde tjent byens langsiktige interesser er kanskje mer tvilsomt. Vertsrollen handlet mer om prestisje enn at de ga store ringvirkninger lokalt. Om det er riktig at tapet av Norges Bank var det avgjørende for at Trondhjem, som plaster på såret, ble hjemby for Norges Tekniske Høyskole, så er det klart at dette var et bytteforhold som i kraft av kompetanse og ringvirkninger, definitivt var i trondhjems favør».