Økonomiske innsparinger, tidspress og fotografer som ikke utvikler egne uttrykk kan gjøre at norske pressefoto mister betydning.
Endret: 20.03.2009 kl. 10:45
– Økonomiske innsparinger i redaksjonene går ut over fotojournalistikken. Økonomene ser at en kan få brukbare bilder ved at den skrivende journalisten selv tar bilder. Men da høynes ikke nivået på pressefotoet, sier Rolf M. Aagaard, mangeårig pressefotograf i Aftenposten, nå frilanser og medlem av Årets Bilde-juryen 2008.
For mye kopiering
12. mars ble Årets Bilde 2008 delt ut i forbindelse med fotofestivalen Dok09 som fant sted i Oslo fra torsdag til lørdag forrige uke. Terje Bringedal, leder for Pressefotografenes klubb (PK) og president i Nordisk Pressefotografforbund, sa til Adresseavisen 13. mars, at han var skuffet over det generelle nivået blant norske pressefotografer. Bildene forteller ikke historiene godt nok, mener han.
– Vi har ikke hatt den bratte kurven jeg hadde håpet på. For 20 år siden var vi ledende i Norden. Nå er vi dårligst. Norge har 3-5 fotografer med veldig høy kvalitet. Men underskogen er for dårlig, sier Bringedal.
PK-lederen mener for mange fotografer heller kopierer anerkjente fotojournalister enn å lete etter enge uttrykk. Uten utvikling sår ikke fotografiene den nødvendige stoppeffekten, mener han.
Best utenfor redaksjonene
– Nye uttrykk, utvikling får leserne til å stoppe opp. Da leder fotografen 1-0 med en gang. Begynner leseren å tenke hva fotografen mente med bildet, leder han 2-0. Stopper ikke publikum opp ved bildene, kan de bli ubetydelige. Norske pressebilder er nå i for stor grad ubetydelige, sier Bringedal.
Selv om Rolf M. Aagaard er enig i at mange unge fotografer kopierer de beste av de etablerte, er ikke han skuffet over nivået her til lands. Årets Bilde-juryen, hvor også svenske Paul Hansen (Dagens Nyheter) og Kira Pollack (New York Times) satt, skriver i sin oppsummering at kvaliteten generelt sett er høy. På sitt aller beste også i «ypperste verdensklasse», selv om de også betegner enkelte kategorier som svake. I én kategori, nyhet reportasje, fant de heller ingen verdig tredjepris-vinner og lot være å dele ut denne prisen.
Rolf M. Aagaard ser imidlertid et annet problem:
– Mange av vinnerbidragene er gjort mens fotografene har vært på egne oppdrag i permisjon fra sine avisredaksjoner. Den gode, fortellende fotojournalistikken tar tid å få frem, og i redaksjonene er ofte tidspresset for stort, sier han.
Han frykter for framtida til norske pressefotografer, både fordi høynet kvalitet på byråfotografer ute i verden gjør at norske fotografer ikke får reise ut like ofte som før, at det nærmest er umulig for selv dyktige pressefotografer å få fast jobb i redaksjonene, og at stadig flere redaksjoner altså ser innsparingspotensial ved å sende kamera med den skrivende journalisten heller ennå bruke fotograf.
– Framtida er ikke speilet lys, sier Aagaard.
De langsomme historiene
Nytilsatt fotosjef Richard Sagen i Adresseavisen er enig i at mangel på tid er blitt den største trusselen mot det gode pressefoto.
– Fotografene er, mye på grunn av nettavisene, blitt veldig gode på å jobbe raskt. Men det oppstår en viss forvirring i måte å jobbe på. Vi glemmer ofte de sekundære historiene og har ikke tid til å jobbe langsomt nok til å fortelle hva som skjer bak de umiddelbare hendelsene, sier han.
Han mener det er en svakhet at norske redaksjoner nøyer seg med byråbilder fra hendelser verden over.
– Når noe skjer, gir byråene raskt ut hendelsesbildene. Men så nøyer vi oss med det. Redaksjonene er ikke interessert i å fortelle med egen stemme. Det gir konsekvenser for hvilke historier vi får ut, sier Sagen.
– Hvordan skal du selv jobbe for å bedre utviklingen?
– Det gjelder vel å daglig prøve å gi fotografene anledning til å fortelle historier langsomt. Og være nøye på redigeringen i ettertid, hvilke bilder som velges for å fortelle historiene, sier Sagen.
