Eiendomskongen Ivar Koteng sendte sine ansatte til Sør-Afrika for å bygge et omsorgssenter for barn av AIDS-syke foreldre.
Endret: 23.12.2009 kl. 08:31
Ivar Koteng tror verken på julenissen eller Jesus, men av en eller annen grunn har eiendomskongen finansiert byggingen av et dagsenter for syke og utsatte barn i slummen utenfor Cape Town.
– Jeg misliker sterkt å skulle fremstå som prektig. Det er menneskene vi har møtt i Sør-Afrika som er heltene. Denne muligheten dukket opp i en tid der vi tjente veldig mye penger. Selv om det har kostet litt, er jeg blitt rikere både på penger og ellers. Det er ikke heltemodig, bedyrer Koteng.
Han er en av Trondheims største eiendomsbesittere og er ført opp med en formue på 675 millioner på Hegnars liste over landets 400 rikeste. Inntil nå har Koteng nektet å gi intervjuer om prosjektet i Sør-Afrika.
–Jeg er ikke i en posisjon til å fortelle hva andre skal gjøre. Når jeg velger å fortelle om omsorgssenteret, er det fordi det kanskje kan være en inspirasjon for noen, sier Koteng.
Helt tilfeldig
Ifølge Ivar Koteng skyldes engasjementet rene tilfeldigheter.
– Livet er tilfeldigheter. Tilfeldigvis er Familievernkontoret i Sør-Trøndelag en av mine leietakere. Og tilfeldigvis hadde familievernkontoret en sørafrikansk ansatt som fikk kollegene til ta en studietur til Cape Town. Etterpå begynte de å samle inn penger til en tomt for et omsorgssenter for barn tilknyttet Drakenstein Hospice, et sykehus for døende i slummen. Vi synes det var flott, ga 100 000 og Sparebank1 SMN spyttet inn 200 000. Dermed var tomta klar.
Meningen med livet
Men det stoppet ikke der. Det skulle jo stå noe oppå tomta. Selv om businessmannen med skjeggstubb og T-skjorte ironiserer kraftig over seg selv, klarer han ikke å skjule at det ligger en viss idealisme i bunnen.
– Selv om det ikke alltid virker sånn, er jeg opptatt av meningen med livet – på et vis. Det er jo begrenset hvor interessant det er å samle på bygårder, ikke sant? Resultatet er jo bare at jeg blir rikere. Det var en sånn refleksjon, samtidig med at vi tjente veldig mye penger for noen år siden som gjorde at vi bestemte oss for å gjøre et eller annet for noen som virkelig trengte det. Så reiste vi til Sør-Afrika i mai for to og et halvt år siden. Folkene vi møtte var så flotte. Vi bestemte oss fort for å bidra, men på en måte slik at vi var sikker på at pengene kom dit de skulle.
Sterkt møte
Møtet med slumstrøket, eller townshipen, Fairyland i byen Paarl utenfor Cape Town, gjorde inntrykk både på Koteng og medarbeiderne. Inntrykk gjorde også Elizabeth Scrimgour, kvinnen som står i spissen for Drakenstein Hospice og som så behovet for et dagsenter for foreldreløse unger, barn av AIDS-syke foreldre og barn som selv hadde HIV/AIDS eller andre livstruende sykdommer.
– Det er umulig å være uberørt av det vi så. Samtidig var det et etisk problem om vi skulle bruke en halv million på å sende folk nedover for å bidra med hjelpen vi ville gi. Men vi bestemte oss hele gjengen for å hjelpe dem å bygge dagsentret. Alle ansatte, bortsett fra to med sterk flyskrekk, valgte å reise ned for å jobbe på bygget. Seks grupper dro ned og jobbet ei ukes tid. Vi sa aldri at vi skulle betale bygget. For oss var det viktig at lokalmiljøet ble engasjert. I alt bidro 100 lokale firma, for de hvite var det første gang de hadde vært inne i slummen.
De lokale bidragene var 300 000 kroner. Størsteparten av finansieringen av det 800 kvadratmeter store bygget sørget Koteng for – men han vil ikke snakke om beløp.
Tur med perspektiv
– Hvorfor var det viktig at dine ansatte skulle være med?
– For å forstå hvor flott vi har det her i landet. Jeg tror det gjør noe med folk å se hvilke tøffe forhold mange må leve under. Jeg innbiller meg at medarbeiderne blir lykkeligere over det de har og setter mer pris på hverdagen. Selv har jeg ingenting imot helger, men hverdagene mine er fantastiske. Alle ansatte har satt pris på prosjektet. Hva virkningen er på lengre sikt, er vanskelig å vite.
– Hva har pengene og innsatsen betydd for folk i Fairyland -slummen?
– Det er ikke jeg den rette til å vurdere. Folk kan spørre meg om hva som er vitsen. Men hvis jeg hjelper én, så holder det for meg. Det er ingen som er mer enn en, vi har alle bare ett liv. Om én eller 10 000 får det bedre, er ikke så interessant. Jeg vet at vi har fått det bedre, og tror at de har det også.
Hard virkelighet
– Hva lærte dere i Sør-Afrika?
– At folk er akkurat som oss, men at forholdene er mye råere. Alt er mer politisk ukorrekt. Mannfolkene gjør ingenting nærmest som ville dyr, og kvinnene gjør alt.
Nordmennene undret seg over at de ikke så noen prostituerte i slummen. Forklaringen var enkel.
– Mennene voldtok bare når de følte behovet. 80 prosent av alle 14-åringer var voldtatt, forteller Koteng.
Et eksempel på de sterke kvinnene han møtte i slummen var en svært overvektig 34-åring.
– Hun hadde tatt seg av 64 barn. Fra dag til dag visste ikke hun hvordan hun skulle få penger, og satte sin lit til Gud. Det er sånne folk som er helter. Akkurat den dagen var det jeg som var «Guds utsendte». Hun fikk alt av penger jeg hadde på meg.
Selv har eiendomskongen «usedvanlig lite tro» på at det finnes noen gud, og det opplevde han litt rart i møtet med mange som var veldig sterke i troen.
Klippen Elizabeth
Ivar Koteng har fått et sterkt tillitsforhold til Elizabeth Scrimgeour, en hvit sørafrikaner som etter apartheidtiden har jobbet for folk i slummen.
– Hun er et flott menneske. Ei jævlig tøff kjerring. Det hun og de andre har gjort der er utrolig. At hvite kan gå trygt rundt i townshipen er ikke normalt i Afrika. Det er ikke bare sykehuset, de oppsøker folk hjemme, gir medisiner, veiledning og driver forebyggende arbeid. Det meste er basert på frivillig arbeid.
Et uttalt mål for dagsenteret er å skape håp. Det er ambisiøst for folk som bor i slummen og har livstruende sykdommer.
– Bill Gates og Bill Clinton har sørget for gratis AIDS-medisiner. Det gir håp til gagns for mange. Vi vet ikke om barna lever til de er 18 eller 60. Jeg så en av de frivillige i aksjon da vi møtte ei lita HIV-smittet jente som hadde mistet moren sin. Bestemoren var så alkoholisert at hun ikke sørget for at barnebarnet fikk medisinen hun trengte. Den frivillige hjelperen tok grep, ordnet medisiner og satte ting på plass. Ett og et halvt år senere så jeg den samme jenta på åpningen av omsorgssenteret. Det gikk bedre med henne. Men det er så mange fæle historier. De skal jeg ikke fortelle, da begynner jeg bare å grine., og det tenkte jeg ikke jeg skulle gjøre i dag, sier Koteng med et skjevt smil.
Norge ei boble
Forretningsmannen mener Norge er blitt en grundig bortskjemt nasjon.
– Å få en 20-åring til å gjøre en jobb er som et under. Det kommer til å bli et kjempeproblem fremover. Norge ei boble i verden. Aldri har noe land vært sånn, og aldri vil det bli det. Og så er vi så egalitære. I Storbritannia kan du være fattig eller arbeidsløs, fordi det er så mange andre som er det. Den norske egaliteten legger et jævlig press på dem som ikke har økonomi og jobb i orden. Vi ser at sykefraværet øker mens vi blir rikere og friskere. Da har det opplagt ikke har med helsa å gjøre. Da kan det være lurt å ta en sånn tur som vi gjorde. Da blir ikke hverdagsproblemene så store lenger.
– U-hjelp mot sin hensikt
Ivar Koteng mener tradisjonell utviklingshjelp virker mot sin hensikt.
– U-hjelpen i dag er bare en måte å holde alle korrupte systemer oppe og Afrika nede. Det må satses på grunnplanet. Vi er ikke i stand til å dele noe, derfor må vi handle med de fattige landene. Det er bare når de rike blir rikere at de fattige kan løftes ut av fattigdommen. Det er ingen annen metode. Men vi må handle uten å bruke så mye ressurser. I dag selges varene altfor billig, T-skjorta mi skulle kostet ti ganger mer for å spare ressurser.
Forhold som varer
Engasjementet i Cape Town er ikke slutt for Koteng. Han har doblet honoraret til de frivillige og betaler årlige bidrag til driften. De ansatte gir sitt bidrag og Koteng har merket seg at beløpet har økt fra år til år. I februar drar han og kona nedover igjen, for hans del er det fjerde turen. To av barna hans og datteren til kona har også vært med på slumprosjektet.
– Butterfly House og Drakenstein Hospice er et livslangt engasjement. At vi har mulighet til å gjøre det understreker hvor heldig jeg er. Det er ingen dype tanker bak dette. Det er så lett å bli prektig. Vi har ikke merket at vi gitt bort noe. Da er det heller ingen grunn til å få skryt for det.
Ivar Koteng får nærmest en allergireaksjon på ordet omdømmebygging og avviser blankt at det er det han holder på med.
– Det er jobben du gjør som avgjør omdømmet, ikke alle mulige andre påfunn. Vi ønsker å være flinkest ved å gjøre en best mulig jobb.
Diskuter denne saken
Innsendt av RH, 25.12.2009 13:28:42
Å skape rikdom for deg selv, hva er det... hva ska du med 600 mill... du har jo forlengst mer enn nok til det du har lyst til for deg og dine. Å hjelpe, gjør en god gjerning, er mye mer verdt enn penger! Røkke og mangeandre rikinger fremstår mer og mer som mennesker som kun ser sitt eget speilbilde i alt de gjør. Heia Koteng.
Innsendt av frustrert, 25.12.2009 20:47:05
Når du er så rik, va med å begynne her hjemme? Hva med eldreomsorgen...nesten ett døgn uten mat? Ja da,bare fotsett å send penga ut av landet, sånn som politikkerne gjør... De har jo med deg lukka øyan forlengst.. TRIST!!...
Innsendt av Magmel, 23.12.2009 20:45:49
Noka for myndighetan å lær av. Det nytter.
Innsendt av lis, 23.12.2009 17:02:29
Kan ikke finne han på lista. Han er jo meget velstående, men finner han ikke på lista over de rike? Fant en Koteng født i 1959 og han betalte nesten ingen ting.
Innsendt av Televimsen, 23.12.2009 19:05:00
Skattepengene våre går uansett til å fø lykkejegere og en stadig arbeidsuvillig befolkning samt til å sende u-hjelp som blir utnyttet til våpenkjøp. Koteng og hans folk har alene klart å få mye, mye mer ut av pengene enn den norske Stat noensinne har klart i sine u-landsprosjekter.
Innsendt av oddern, 23.12.2009 14:57:36
En fin og gripende historie. Slik kan det gjøres. Andre ville selvfølgelig ha kalt inn til pressekonferanse og gjort noe stor ut av det. Det skulle vært flere slike. Trondheim har Anton Jensen, Trondh Lykke og Ivar Koteng. God jul
Innsendt av tykjepelken, 23.12.2009 14:23:22
Og vi skulle hatt fleire av dei.
Innsendt av Andreas Gjeset, 23.12.2009 12:47:49
Sånne mennesker vil vi ha flere av! Ikke sånne som Jensemann som bare PRATER om å gjøre noe, men slike som FAKTISKE viser at det de gjør kan gjøre en forskjell i hverdagen til folk!
STÅ PÅ KOTENG, og en riktig god jul til deg og alle dine ansatte!Innsendt av Arne Lund, 23.12.2009 11:38:48
Hvordan kunne Sør Afrika bli så fordevet med en leder som Mandela? Ivar Koteng viser handlekraft med sitt engasjement. At en fagperson fra Trondheim bygger en institusjon i et slumområdet er fantastisk. Han har helt rett i at vi i Norge lever i en boble. Når man hører all sutringen skulle man tro att de fleste har det stritt. Det er offentlig støtte til de fleste. Vi har blitt en nasjon hvor store deler av befolkningen har arbeidsvegring. Noen arbeider imidlertid hardt, men desverre er det fler og fler som skyr manuelt og hardt arbeid. Har vi ødelagt mange ungdommer? Det ser slik ut. Det er mange som er ansporet til å søke jobber som gir raske penger. Nyttig fagkunnskap blir det mindre og mindre av. Staten og fagforeningene skjermer oss mot resten av Europa. Uhjelpen styres i dag av politiske amatører som reiser hvileløst rundt om i verden og kaster ut penger i alle rettninger. Det meste havner i korrupte lommer og til økt byråkratisering. Håper at uhjelpen kan endre karakter og at dyktige folk som Ivar Koteng blir stimmulert til en insats for den 3.verden.
Innsendt av olja, 23.12.2009 21:55:36
veldig bra innlegg. Takk for det, og God Jul!
Innsendt av Nordtrønder, 23.12.2009 11:26:17
Sterk historie. Koteng er en kapitalist helt etter min smak. Vi skulle hatt flere slike her i landet.
Innsendt av Mari Mari, 23.12.2009 10:49:16
Står respekt av dette Ivar. Verden er så urettferdig. Flott å se at folk tar ansvar.
