Vi er på vei mot trollfjellet Gargovarri på Finnmarksvidda – på scootersafari med Mikkel Isak Eira (bildet) og Odd Arne Hætta. De er født og oppvokst i Kautokeino – og kan ikke tenke seg et bedre sted enn akkurat her. Midt på vidda, med vinterbeitende reinflokker, ørn i tretoppene som speider etter ryper nede på bakken og fisk i tusenvis av vann. Et vintereventyr som lokker naturelskere fra hele verden til jakt og isfiske på den uendelige Finmarksvidda.
Barndomsvennene Mikkel Isak Eira (39) og Odd Arne Hætta(40) satser begge på reiseliv og turisme som levevei ved siden av reindriften – og ser lyst på fremtiden nå som storfilmen om Kautokeino-opprøret setter stedet på dagsorden, og de snart får nytt Thon-hotell i Kautokeino. Fremtiden ligger i vinter og snø, tror Mikkel Isak. Og i fortiden.
Alle vi møter i Kautokeino er stolte av sin samiske kultur og historie, og forteller ivrig om sine fremtidsplaner for villmarksturisme og reiseliv – om økoturisme, overnatting i lavvo ute på vidda og med reinen som viktigst av alt.
Det river litt i ansiktet mens vi fyker over vidda på snøscooter. Men vi er godt utstyrt med varme klær og digre støvler – så vi fryser ikke, selv om gradestokken viser ti minus. Et stykke inne på vidda, stopper vi for å kikke etter reinflokken – og blir nærmest omringet av total stillhet i flere minutter.
Vakkert vinterland
Etter en stund, hører vi reinen i det fjerne – så ombestemmer flokken seg og løper en annen vei. Vi ser den lille reinflokken bølger over vidda da vi kjører tilbake mot bygda – etter en liten stopp på tunet til en eneboer som bor i et lite, rødt hus på Kautokeinos kaldeste punkt.
– Han som bor her er ikke hjemme, for feiekosten står foran ytterdøren, sier Odd Arne. Vi går av scooteren og leter etter gradestokken.
– Her er det målt 57 minusgrader, og om vinteren er det ofte mye kaldere her enn inne i Kautokeino sentrum, forteller Mikkel Isak. Han ble landskjent da han vant Farmen på TV2 i fjor, og fra 3.februar og åtte søndager framover, vises livet til familien hans i tv-serien «Reinlykke» på NRK. Alle Mikkel Isak Eiras fire brødre lever av reindrift, og familien har til sammen 10 000 reinsdyr som nå gjetes på vinterbeite.
– Reindrift med friheten og nærhet til naturen på vidda er selve livet, det vil vi ikke bytte bort mot noe, sier Mikkel Isak (39) og Odd Arne (40).
– Men snøscooterkjøring på vidda er vel ikke særlig miljøvennlig?
– Vi har scootere som bruker miljøvennlig drivstoff, og bruker den ellers ikke mer enn strengt nødvendig for å gjete reinflokken eller frakte turister ut på vidda. Der setter vi opp lavvoer for rypejegere som overnatter på vidda i flere dager før vi henter dem igjen. Vi drar veldig sjelden selv på scooterturer bare for moro skyld, sier de to bestemt.
De to barndomsvennene er glade i jakt og fiske, og på tunet til en av Mikkel Isaks brødre, stikker et elghode opp av snøen. Som et trofe som venter på å bli utstoppet etter elgjakta.
Destinasjon Kautokeino
Den samiske kulturen har overlevd i Kautokeino i mange tusen år, og ingen vet helt sikkert når de første samene kom til Nordkalotten som nomader. I dag er det 3000 innbyggere i Kautokeino og 85 prosent har samisk bakgrunn og dagligspråk. Den generasjonen som Mikkel Isak og Odd Arne tilhører, tror fullt og fast på en fremtid med reindrift og reiseliv for sine familier – og har lagt tiden med undertykking fra den norske staten bak seg.
Det har også Gunn Elisabeth Kristensen (38) som er styreleder for Destinasjon Kautokeino, en organisasjon som jobber for å sette Kautokeino på enda flere turistkart. Vi møter henne på stedets kaffebar, der det er joik fra musikkanlegget og caffe-latte i koppene.
– Kautokeino har tatt imot turister og reisende fra hele verden i mange generasjoner bakover, og folk kommer hit fra Tyskland, Nederland, England og hele Nordkalotten. Samekulturen er jo vår egen historie, og interessen for vår kultur er økt med mer fokus på økoturisme og lokal kultur over hele verden. Med nytt hotell som skal stå ferdig i år, kan vi ta imot mange flere overnattingsgjester enn hittil, forteller Gunn Elisabeth ivrig. Hun driver selv et overnattingssted i bygda som tilbyr viddeturer med lavvo, reinkjøring og hundespann til turister.
Madam Bongos fjellstue
Vi kikker ut av vinduet i den lille hytta der vi bor, og ute er det et blåaktig lys over snøglitrende vidder og utsikt til to lavvoer rett ute på vidda. Dagslyset ligger som en liten stripe over horisonten noen timer hver dag nå i mørketiden. Sola har vært borte her siden 22. november og er tilbake igjen på himmelen i midten av januar.
Kuldegradene knitrer under skoene når vi går over tunet og inn i den varme Fjellstua til Karen Anna Marie Bongo (82) ved vannet Stuorajavri litt over en mil fra Kautokeino sentrum.
Den lille, vennlige damen har tatt imot reisende langs Nordkalottruta mellom Troms, Finnmark, Nord-Finland og Sverige i snart 60 år. Karen Anna og mannen hennes bygda fjellstua i 1952, og hun har både bodd der og tatt imot gjester siden den gang. Om vinteren er det ivrige rypejegere og isfiskere som bor i de enkle, små hyttene – og om de vil, kan de få frokost eller middag inne hos Karen Anna. Hun driver nå fjellstua sammen med sønnen Mikkel, som flyttet hjem for å hjelpe moren da faren døde i 1984 – og i sommerhalvåret tar de imot turistbusser med gjester som får servert nasjonalretten bidos i lavvoen utenfor fjellstua. Og karen Anna forteller om livet på vidda i gamle dager.
– Jeg ble født på vidda en kald vinternatt, og vi dro videre etter reinen noen få dager etter at jeg ble født, forteller hun.
Lille Karen Anna ble lagt i en varm komse, og klarte seg fint gjennom kalde vintre på vidda. Der foreldrene var reindriftssamer, og flyttet etter reinen på vidda.
Karen Anna fikk sju søsken, og hun fødte selv sine to barn hjemme i fjellstua – bare hjulpet av en jordmor. Redd har hun aldri vært, verken for kulde eller ville dyr. Og at hun blir kalt Madame Bongo og «en levende legende», tar hun med et smil og utstråler stor ro og lun humor.
Hun spinner, strikker og vever på en gammel samisk vev – og holder hele tiden på med noe mens vi er på besøk. Forteller om livet sitt, leser samiske sagn og fortellinger om «de underjordiske».
– Neida, sier hun og rister smilende på hodet når vi spør om hun selv er overtroisk. Trolldom og ganning tror hun slett ikke på. Hun viser oss stolt gammelt samisk håndarbeid med sterke, vakre farger. Hun har selv laget skallene hun har på beina.
Den blå vintertiden
Det samme forteller Sunniva Juhls (36), som tar imot oss i sølvsmia som hennes foreldre bygget her for snart 50 år siden. Dengangen var det ikke helårsvei til bygda, og faren Frank kom hit fra Tyskland og jobbet i noen år som altmuligmann før han traff Sunnivas mor Regine – på reise til Kautokeino fra Danmark. Begge falt fullstendig for Kautokeino – utdannet seg til sølvsmeder, og startet bygging av livsverket sitt i 1959. Siden den gang har Juhls sølvsmie vokst fra en liten hytte, til et vakkert bygg med fire, store rom, og i dag er sølvsmia en av Kautokeinos største turistmagneter.
– Vi lager sølvsmykker både i ny, egen design og etter mønstre fra gamle dagers smykker. Og samiske søljer til pynt på koftene, lages her på bestilling til store, samiske bryllup. Det å gifte seg i kofte er en selvfølge for de unge i Kautokeino, forteller Sunniva, som ved siden av å lage egne smykker og lede driften ved sølvsmia, sitter i styret både i Destinasjon Kautokeino og for Finnmark Reiseliv.
– I Kautokeino finnes en unik stolthet over den samiske kulturen og en stor tro på fremtiden. Etter noen veldig tøffe år med arbeidsledighet og pessimisme tar nå de unge i bygda tak og skaper en ny fremtid. Selv liker jeg best vinteren og «den blå tiden » – da den snøhvite vidda ligger i et blålig lys – og vi nyter stillheten og venter på at sola og fargene skal komme tilbake her nord, drømmer Sunniva.
