Hva er mest virkningsfullt for å få flere kvinner inn i bedriftsstyrene? Mer hamring på mannsbastionene, trusselen om tvangsoppløsning, flere «møteplasser» for kvinner eller kanskje mer søkelys mot bøttekottene der valgkomiteene sitter?
Endret: 01.11.2005 kl. 10:11
Stadig flere slutter seg til den oppfatning at det i norske ASA-bedrifter
(ASA = alminnelig aksjeselskap) sitter for mange hvite menn i 50-årene med
base på Aker Brygge eller i Klubselskapet Harmonien. Innvandrere er
foreløpig en råtten tomat som ingen tør røre, men hvordan slipper vi flere
kvinner inn blant grådressene med NHH-diplom?
Hittil har en
50-årig pinsevenn fra Lindesnes, Ansgar Gabrielsen (H), trolig gjort mest.
Han grep så dypt i den berømte verktøykassa si, at regjeringen i 2002 vedtok
en lov om 40 prosent kjønnskvotering i bedriftsstyrene. Hvis ikke ville han
rappe dem med en tvangsoppløsning over fingrene.
Hittil har hanikke fått følge av noen partier - heller ikke sitt eget.
Fortsatt kvotering - ja, men tvangsoppløsning av lønnsomme norske bedrifter
- nei. Det virker da heller ikke særlig realistisk eller gjennomførbart.
Frem til nå sliter det regjeringsledende Arbeiderpartiet med å komme seg
over sitt første tydelige feilskjær - underrepresentasjonen av kvinner i
sitt eget regjeringsapparat.
Med den - skal
vi strekke oss til å si - frivillige kvoteringen går det sørgelig smått. Det
er blitt sagt at at hittil er mange viktige bedriftsstyrer like
kjønnsblandet som klientellet på et herretoalett.
Pr. 1.
mars i år var kvinneandelen ikke mer enn 11 prosent. Fortsetter det i samme
sneglefart, vil ikke den lovpålagte kjønnsandelen på minst 40 prosent av
begge kjønn være oppfylt på flere tiår.
Hva skyldes alt dette? Snakker vi om det noen har kalt en kulturell
forsinkelse? At det finnes ikke bare en åpenbar sammenheng mellom
bedriftsledelse og styresammensetning, men også mellom det første og
bedriftsetablering. Bare 20 prosent av bedriftene i Norge startes av
kvinner, og at det er her roten til problemet ligger? Gründeren som
dominerende eier, kontrollerer også hvordan styret blir satt sammen.
Problemet er vel mest at det tenkes for tradisjonelt. Et
spektakulært eksempel fikk vi i fjor da valgstyret i RBK kom ut av kottet
sitt og erklærte at Ragnhild Meirik kunne bli vara til styret i klubben,
ikke fordi hun hadde en alldeles fremragende næringslivsbakgrunn, men fordi
hun var gift med en tidligere RBK-spiller!
Det handler i det hele
tatt om vilje. Aldri har det vært flere kvinnelige sjefer i staten etter at
det ble satt opp som en målsetting. Det internasjonale revisjonsfirmaet KPMG
har på kort tid produsert en liste med over 100 vel kvalifiserte kvinner til
styreverv. I følge Inovasjon Norge takker 80 prosent av alle kvinner som
blir spurt, ja takk til å ta et styreverv. «Kvinner selv sto opp at stride
som om de vare Mænd», som vi en gang lærte i barneskolen.
Mangfold er viktig. Heterogene styrer er bedre enn
homogene. Både sunn fornuft og forskning viser at der alle tenker likt,
tenkes det ganske lite. Men gjelder det bare kjønn? Gjelder ikke det også
like mye samfunnssyn? Tenker Berit Kjeldsberg bedre i sitt 18. styreverv enn
i de 17 hun allerede har?
Med fare for å slå
oss selv på kjeften, må man spørre: Blir det i det hele tatt bedre? Da Kåre
Willoch ble statsminister i 1981, reverserte han ordningen med offentlig
oppnevnte representanter i styrer og representantskap i forretningsbankene.
En hovedfagsoppgave i historie fra 1982 viste at Ap hadde lyktes med
sammensetningen av et bredt spekter av befolkningen - husmødre, studenter,
arbeidere - på bekostning av tilårskomne menn i høye stillinger. Men
samtidig var det ikke mulig å registrere noen kursendring i bankenes
samfunnsmessige virksomhet.
Skyldes det noe så
enkelt at det tar tid å gjøre en god styrejobb? Man trenger ikke kunne alt.
Det viktigste er vel engasjementet?
