Når moderne par med krevende jobber får barn nummer to, skjer det noe med arbeidsdelingen mellom kvinner og menn. De faller ofte inn i handlingsmønstre som de har med seg fra egen oppvekst - uten at det er bevisst, og til tross for at de er innstilt på å dele ansvar likt for barn og husarbeid.

- Selv om det har skjedd en holdningsendring hos moderne menn, er det mye som tyder på at de gamle kjønnsrollemønstrene går igjen på flere områder, sier sosiolog Ulla-Britt Lilleaas.

Hvorfor det er slik, har hun belyst i et forskningsprosjekt der 13 moderne par er intervjuet like før og etter at de fikk sitt annet barn. Prosjektet er en del av hennes doktorgrad, som hun nylig avla ved Universitetet i Oslo.

- Årsaken til at vi handler som vi gjør, «sitter i kroppen». Kvinner har en tendens til å ha det vi kan kalle en kroppslig beredskap for andre; de tar mer hensyn til mann og barn enn til sine egne behov, sier hun.

Må være «i gang»

Mange kvinner opplever til forskjell fra menn at de «tvinges» til å være i gang. Det sitter i ryggraden at alt skal være «i orden». Men i en familie med to barn er det alltid noe som må gjøres. . .Mennene har en helt annen holdning til arbeid og hvile. De stiller seg nokså uforstående til kvinnenes krav om at det må være ryddig før de kan sette seg ned.

Men mennene blir de også berørt av kravene om å ta mer ansvar for familiearbeidet.

- Forskningsprosjektet viser en tendens til at det er flere fedre enn mødre som gjennomfører sine interesser, som å hvile og trene, også etter at de får ett barn til. Det er interessant at parene synes å ha en felles forståelse av at hun frivillig legger sine interesser på hylla. Men denne enigheten blir aldri åpent diskutert eller underlagt noen form for forhandlinger, påpeker Lilleaas. Det bare blir sånn». Når kvinnene ikke praktiserer sine interesser på samme måte som mennene, kan det være en av de mekanismene som på sikt bidrar til å forsterke skjevhetene i forholdet.

Lilleaas mener at kvinner og menn samarbeider om å skape asymmetri, eller skjevheter, i forholdet. Det er ikke noe som blir påtvunget kvinnene. Par med asymmetrisk arbeidsdeling virker samstemte utad, samtidig som de samarbeider om å opprettholde en taushet rundt kontroversielle temaer.

- Det parene ikke ser, er at det kontroversielle etter hvert blir en sak for kroppen. Kvinnene investerer mye energi i andres tilfredshet, og holder igjen egen misnøye og aggresjon. De håper hele tiden at han skal forandre seg. Konsekvensen blir at det ofte tar lang tid å få til endringer i parforholdet, sier hun.

- Er det mulig å endre vanene og handlingsmønstrene vi har med oss fra oppveksten?

- Det finnes ingen lette løsninger, men det går an å øve seg på å bryte et slikt mønster, mener Lilleaas.

Flere av fedrene opplevde kriser når fødselspermisjonen var slutt og tidsklemma satte inn for alvor.

Går på helsen løs

Både de kravene menn møter om å være far på nye måter, og de kravene kvinner og menn møter i arbeidslivet, bidrar til å øke de kroppslige spenningene. Bedriftene krever stadig mer av sine ansatte. Innstillingen i arbeidslivet er slik at har man valgt å være sjef, så får man ta det som kommer og ikke klage.

- Bedriftene kan gjøre mye for å lette presset på unge småbarnsfedre, og være mer åpen for fleksible løsninger, mener hun.

Småbarnsforeldre som har dobbelt arbeidsbyrde står i fare for å utvikle varige helseproblemer.

Når unge par får mye å gjøre med jobb og barn og hus, faller de tilbake til gamle kjønnsrollemønstre. Det sitter i kroppen. Mor styrer rundt, mens far kobler ut, og tar sine faste treningstimer.